Bob Marley På Norsk: Inn Fra Kulda
Man kan si mye rart om plateselskapet Tylden & Co - og det gjøres da også fra tid til annen - men spesielt sjangerfundamentalistiske, det er de ikke. Når de nå har gitt seg reggaesjefen i vold, skal man således kanskje ikke la seg overraske av at de aller største perlene kommer fra heller uventa hold? Banana Airlines, og framfor alt - Anita Skorgan! Nå skal du høre:
Bob Marley var en av det forrige århundres aller, aller største låtskrivere. Det er på en måte en udiskutabel sannhet. Hvilken stemningsmaker! Denne mannen kunne gjøre underverker med harmonisk støtte mer beskjeden enn hva Alf Prøysen sjøl greide å pirke fram på gitaren.
Her fins 18 låter - på norsk og med norske musikere - og det letteste er faktisk og ta dem en for en:
Odd Børretzen & Lars Martin Myhre har gått løs på "Is This Love", en av Marleys mange og store disco-hits. Mens originalen er veldig pop-reggae, har maestro Myhre valgt en svagt shuffle-jazza stil, der saxofonisten Vidar Johansen og bassisten Olaf Kamfjord tildeles riff-ansvaret. Myhre sjøl briljerer med noen Wes Montgomery-vendinger - og Børretzen...? Gjennomgående resiterer han på velkjent vis, en deilig tekst om å være hemmelig forelska i ei jente som sitter på pulten foran, og som plutselig forsvinner langt ut i huttiheita - til Tromsø! Børretzen som sanger - på engelsk, i refrenget? Jeg kan strekke meg så langt som til å si at det er sjarmerende. Men der går også grensa.
Mesteparten av sitt 36-årige liv gikk Bob Marley rundt som en levende reklame for rocketobakk. "Kaya" er en usminka hyldest til å røyke seg fin, en stemning og et budskap Folk og Røvere formidler ypperlig - og veldig annerledes enn originalen. Ulph nærmest toaster fram sine skeive linjer til et helt korrekt acid-komp. Dette er en cover-versjon i ordets egentlige betydning - der artisten virkelig har lagt seg i selen for å kle en sann klassiker i fullstendig ny og oppdatert drakt.
Kan man si dét om Ole Ivars´ versjon av "No Woman No Cry"? Nei! Til gjengjeld snakker vi en ganske annen radiotilgjengelighet! La meg si det slik: Om jeg hadde hatt noe med styre og stell å gjøre i Tylden & Co - da hadde jeg svidd av noen lapper på en video der sangeren Tore Halvorsen får framføre William Kristoffersens helt vanvittig vellyka tekst "Nå Går Det For Meg". Som orkester makter Ole Ivars selvfølgelig ikke å spille troverdig reggae, mens dansbands-saxofonene oppå liksom-reggae-kompet er... ja, jeg strekker meg atter så langt: Sjarmerende.
Reggae kan til gjengjeld de afrikanske musikerne Mari Boine har med seg i "Running Away" i samisk språkdrakt ("Beasadat Ja Báhtarat"). Noe så til de grader, som de kan reggae! Jeg tror nok Robert Nesta Marley ville smilt godt i møte med store deler av dette albumet, men jeg er samtidig lite i tvil om hvor han ville følt seg mest hjemme.
Definite & Apollo gjør "I Shot The Sheriff"; ingen enkel oppgave. Kanskje er dette - mye på grunn av Eric Clapton - Bob Marleys aller mest kjente sang? Teksten er helt akseptabelt tilpassa forholda på Stovner & Bøler & Grønland, og de som fortsatt måtte lure på om rap er en kunstform, kan jo gjøre et forsøk på å lære seg teksten... Dessverre mangler kompet i mine ører guts.
"Waiting In Vain" som "Vente Forgjeves" er akkurat slik du har en formening om at det skal låte av Beate S. Lech etter at hun forlot Folk og Røvere. Kompet er uptempo Sade; behagelig, men ikke veldig spennende.
Men jeg skulle like å møte den som gikk rundt og tenkte at Anita Skorgan; hun er nok jenta si som skulle komme til å stå for den helt uomtvistelig største prestasjonen på Bob Marley På Norsk! "Coming In From The Wind" - gjort til "Utenfor Er Det Kaldt" av Freddy Dahl - er bare så riktig at jeg blir helt satt ut. Mye av æren tilfaller naturlig nok Ras Nas; Lars Erik Johansen (orgel), Ian Taylor (bass), Anders Damaas (trommer), Nasibu Mwanukuzi (gitar) - men miss Skorgan... positive vibration!
Dermed kan du gjøre klar for en kanskje enda større bombe. Den som er over 30 husker ganske sikkert Banana Airlines; de som sang på et ikke helt ukontroversielt gebrokkent norsk. Nå gjør Kai Kiil og kompani "Jamming" om til "Skramling" - og som de skramler! Dette er pop-reggae av klasse, fullt utstyrt med blåsere og en trommeslager (Rudi Høynes) som veit nøyaktig hvor han skal plassere de ordendtlig skramlete cymbal-slagene. Albumets største party-låt!
Knut Reiersrud serverer "Stir It Up" som "Fyr Meg Opp", men ta det med ro - han synger ikke. Med Audun Erlien, Paolo Vinaccia og Reidar Skår på laget blir det... ja, du veit - ikke akkurat 4/4 beat, ikke i ett sett i hvert fall. Langt ute, helt OK - men den kjennes ikke helt nødvendig.
Noe av den samme følelsen har jeg i forhold til Live Maria Roggens utgave av den akk-så-triste "Johnny Was". For meg blir dette for teatralsk, men jeg innrømmer glatt at dette kan være en oppfatning som bunner i et meget tett forhold til originalen. Det var liksom denne sangen som førte meg inn i Bob Marleys univers. Jeg syns kort og godt ikke pianospilling a la Ketil Bjørnstad eller Keith Jarrett har noe som helst med denne sangen å gjøre.
Den rake motsetning er Freddy Dahl, som - i hvert fall i kompaniskap med Ras Nas - viser at han har skjønt dette med reggae. "Liten Øks" ("Small Axe") er et overraskende valg, men både tekst og framføring er uten plett og lyte. Og Anita "I One" Skorgan" høres ut som hun er oppvokst blant sukkerrør og bananer. Her er det bare å begynne og strikke hodepryd i gult & grønt & rødt!
"Sun Is Shining" - "Sola Skinner" - skjønner jeg dessverre ingenting av. Lars Tefre Baade og Åsmund Gylder har under navnet Burrumenn ansvaret, men dette får jeg på ingent måte noe tak på.
Men tenk deg Henning Kvitnes med Jon Terje Rovedal på trekkspill og Terje Støldal på kontrabass - i "Redemption Song"... Jeg har ofte lurt på hva man burde oversette Redemption Song med - og Kvitnes fant jo det åpenbare. |Fet:"En Frelsessang er... ubeskrivelig vakker. Og tro meg; dette låter ikke verken pompøst eller overhøytidelig. Gratulerer, monsieur Kvitnes!
Herfra er veien lang til Sphere. Under ledelse av tekstforfatteren, vokalisten og gitaristen Lars-Erik Westby har de gjort "Them Belly Full" til "Med Kontoen Full". Den norske versjonen er lagt i en slags ubestemmelig tungrock/"Toto"-drakt, og er... vel, helt OK, men får meg likevel til å sitte igjen med et hvorfor dette, liksom?
Et spørsmål jeg så avgjort ikke stiller i møte med "Jeg Skjøt Snuten i reprise - men nå som instrumental, med fløytisten og felespilleren Steinar Ofsdal i sentrum. Spesielt den kinesiske vrien, oppå et helt rettfram rock-komp, er ytterst smakfullt tenkt og utført.
Gjermund Elgenes og Jetsurfers tar "Three Little Birds" over i country/rock m/steelgitar & mandolin-landskap. Ikke grensesprengende, men hyggelig nok.
Så spør du kanskje hvor i helvete det blir av "Get Up Stand Up"? Her kommer´n! I kjapp-kjapp ska-utgave. Rub A Dubs, i det minste vokalisten Line Halstad, kommer åpenbart fra sørvestlandet et sted - men jeg har vondt for å tro de kan bli noe nytt Stavangerensemble. Originalteksten er riktignok skrevet i rein parole-form - det funker bare ikke like ålreit på norsk.
Da kan det kanskje være like greit å søke en type mystisk havn i lag med Ketil Bjørnstad? Dette - er albumets i særklasse mest moderne produksjon! Lars-Erik Westby & Åsmund Gylder har ansvaret for programmering, mens Atle Borgeteien legger trommer Goldie eller Tricky ville reist over dammen for å slå kloa i! Ikke mist kontakten med disse kara, Bjørnstad!
Og albumet som helhet? Trenger du ytterligere anbefaling, kan jeg vanskelig foreslå annet enn at du starter med å lese denne anmeldelsen forfra. Deretter anbefaler jeg en tur i butikken.
Del på Facebook | Del på Bluesky