Sofistikert - med sofistikerte kvinner i front

Fremragende kvinner i moderne, norsk musikkliv? Det vrimler av dem.


Vi begynner med Beadybelle, et band som har vært aktive siden 1999. Plateaktuelle siden 2001-debuten «Home», og stadig med vokalisten Beate S. Lech ved mikrofonen. I PULS – som snart gjenoppstår på nettet; som puls.no – har jeg også hatt gleden av å anmelde «Belvedere», men innrømmer at jeg ikke har hatt anledning til å følge bandet tett opp gjennom den snart 20 år lange karrieren.

Det skjer ikke mye nytt denne gang, men alt er like fint. Og det er jo det viktigste. Noe musikalsk forbilde? Jeg tipper Stevie Wonder står høyt oppe på lista over favorittartister, selv om det skal sies at han har for vane å være noe mer up-tempo.

Noen vil mene at Beady Belle mest er bakgrunnsmusikk, en slags muzak. Her må jeg si meg svært uenig. Det er riktig at bandet egner seg som musikk i bakgrunnen i de fleste sammenhenger; de provoserer ingen, om du forstår. Men de er så mye mer enn som så. Her fins glimrende musikanteri, like glimrende komponering – og ikke minst like glimrende, helhetlig framføring.

Band of Gold er ute med sitt andre album, den selvtitulerte debuten kom for tre år siden. Nina Mortvedt synger, spiller keyboards og akustisk gitar, mens Nikolai Hængsle fortsatt trakterer et utall instrumenter. I tillegg viser han seg fram som en helt fantastisk produsent! Lyden han frambringer er av typen astonishing. Inni det jevnt over temmelig glatte lydbildet kommer han opp med noen aggressive gitarer som sender tankene til Robert Fripp & David Bowie, intet mindre.

I sine mest pop’ete øyeblikk ligner Band of GoldFleetwood Mac i dét bandets mest pop’ete perioder. Da snakker vi «Rumours» (1977) og «Tusk» (1979) – og jeg har en anelse om at Hængsle og Mortvedt vil oppfatte dette som en kompliment. I motsetning til mange andre, som går rundt og mener at Fleetwood Mac bare er gammeldags. Feil. Mot slutten av ’70-tallet kom Fleetwood Mac opp med noe av den aller fineste popmusikken som ble skapt i det forrige århundret.

Men denne sammenligninga skal ikke dras for langt. Band of Gold minner om Fleetwood Mac i sine beste øyeblikk, og da har jeg vel sagt hva jeg mener om kvaliteten. Sofistikert pop, indeed.

Da er vi framme ved vårens vakreste utgivelse? Jeg tror det. Kristin Asbjørnsen må med «Traces of You» ha kommet opp med det vakreste love-albumet siden … Kan jeg komme på noen gjennomført kjærlighetsplate som overgår dette? Nei. Dette er havet, døden og kjærligheten – den følsomme, den nære, den bitre, den som kommer døden nær. Hele tida – love, love, love.

You are filling my world with your abscence. Ja da, du har kanskje hørt det før – närast är du när du er borta. Men det er så ubeskrivelig vakkert i Kristin Asbjørnsens utgave, og for all del – dette er en helt ny sang. Hun har skrevet alle låtene sjøl, og får i første omgang musikalsk følge av gitaristen og produsenten Olav Torget. Han trakterer også konting, et instrument med opphav i Vest-Afrika. Du skjønner at dette har blitt et helt spesielt album?

Musikken var opprinnelig et bestillingsverk til Global Oslo Music i 2016, og det «globale» forsterkes gjennom Suntou Susso, en gambier som spiller kora og som i tillegg synger fantastisk fint.

Susso og Torget er helt avgjørende for sluttresultatet, men dette er selvfølgelig i første omgang Kristin Asbjørnsens verk. Jeg håper ikke denne kunstneriske suksessen fører til at hun slutter å eksperimentere i retning jazz, men det er ingen tvil om at «Traces of You» har et mye bredere nedslagsfelt enn hva hun fram til nå har henvendt seg til i sin karriere.

Om hun får anledning til å reise verden rundt med denne musikken, er det vel fortjent. Og publikum vil elske det, uansett hvor på kloden den måtte framføres. Folk vil gråte like mye når de hører «Goodbye», enten de måtte befinne seg i en iglo oppe i isødet eller ved en glovarm strand i sydlige strøk.

Livet? spurte Odd Børretzen. Ja, livet er jo så svært, svarte han. Kristin Asbjørnsen favner det. Ja, faktisk - hele livet.

BEADY BELLE
Dedication
Jazzland/Musikkoperatørene

BAND OF GOLD
Where’s the Magic
Jansen Records

KRISTIN ASBJØRNSEN
Traces of You
Global Sonics


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gospelkoret HIM – Mighty in the Spirit

(02.08.09) Musikkavisa Puls går atter en gang en ny musikalsk vei, fordi nye dører trenger og (skal) åpnes, spesielt for deg – lytteren, eller leseren, om du vil. Denne gangen er det norsk gospel som står på plakaten, og hvis den sjangeren har gått deg hus forbi, frykt ikke: Denne musikkstilen har nemlig mer å by på enn “En stjerne skinner i natt” av Oslo Gospel Choir. Tolk den setningen slik du vil, jeg personlig liker den vibben også…


Kristin Asbjørnsen: The Night Shines Like The Day

(20.03.09) Årets vakreste album er nok allerede sluppet. Kristin Asbjørnsen står for den bragden.


Beady Belle: Belvedere

(05.06.08) Pop med en touch av jazz, eller jazz med en touch av pop? Det kan egentlig gå ut på ett. Vellyd er det, okkesom. Jeg har aldri vært spesielt begeistra for dette bandet, men denne gangen treffer de planken med hårfin margin.


Nymark Collective with Kristin Asbjørnsen: Bessie Smith Revisited Live In Concert

(13.02.08) Norsk sangerinne med særpreg i stemme og uttrykk, tolker tradisjonell blues sammen med svært kompetente musikere på en forbilledlig måte.


Glory, Glory, Hallelujah!

(01.03.07) (Oslo/PULS): ”Believe the hype…” All den rosen Kristin Asbjørnsen fikk i fjor med albumet ”Wayfaring Stranger - A Spiritual Songbook” med terningkast 6 i alle store aviser fortjener hun så til de grader, fordi dette er uten tvil det friskeste pustet i norsk musikk på mange, mange år. Nå kan du oppleve henne live, og alt undertegnede kan si til det er: ”Oh Lord, have mercy on me!”


Dadafon: Lost Love Chords

(31.08.05) Alle utgivelser med Kristin Asbjørnsen og Dadafon er en begivenhet. Med "Lost Love Chords" har de kommet fram til nummer fem og særpreget og viljen og evnen til stadig å åpne nye dører er fortsatt svært så tilstede. Denne utgava er kanskje den mest neddempa så langt og gir oss nok et prov på hvor bra og allsidig kollektivet Dadafon og ikke minst Kristin Asbjørnsen er.


Beady Belle: Closer

(10.03.05) Bak artist- eller bandnavnet Beady Belle skjuler Beate Slettevoll Lech og Marius Reksjø seg. Siden bandets første CD, "Home", så dagens lys i 2001, har Beady Belle reist store deler av verden rundt og skaffa seg et stort og hengivent publikum. Absolutt ingenting tyder på at tilhengerskaren kommer til å bli noe mindre etter at "Closer" har sett dagens lys.


Dadafon: Harbour

(10.03.04) Dadafon er for mange synonymt med Kristin Asbjørnsen. Den særpregede vokalisten spiller fortsatt en meget sentral rolle og Dadafon er på alle vis et egenarta band. Musikken befinner seg fortsatt i alle slags grenseland, den er fortsatt urhip og Kristin Asbjørnsen er......Kristin Asbjørnsen!


Beady Belle: Cewbeagappic

(21.05.03) Vokalisten Beate S. Lech og bandet Beady Belle har vist gjennom siste halvdel av 90-tallet at de hver for seg og som band har kvaliteter av typen heftig. Beady Belles andre CD vil garantert ta begge ut i verden i enda større grad enn til nå.


Dadafon: Visitor

(30.10.02) Med EP-en "Release Me" i sommer fikk vi mer enn et forvarsel om hva som skulle komme. Dadafon med Kristin Asbjørnsen i spiss antyda, og vel så det, at noe stort var i vente. Nå foreligger svaret: Med "Visitor" suser Dadafon inn som et band - med en unik frontfigur - inn som noe av det hippeste jeg har hørt på aldri så lenge i grenselandet pop/rock med tydelige overtoner fra både etnisk musikk og jazz.


Dadafon: Release Me

(21.06.02) Om man treffer på Kristin Asbjørnsen i Krøyt, nå oppløste Kvitretten eller i Dadafon, så er det alltid én fellesnevner til tross for at uttrykka er svært så forskjellige: Vi har med en av denne verdensdelens aller mest originale og spennende vokalister å gjøre.


Det er tid for Krøyt nå!

(26.09.01) - Elementene er klarere.
- Man ser dimensjonene tydeligere.
- Lydbildet er breiere.
- Musikken er fortsatt klar, men inneholder samtidig flere lag.
- Mer groove-basert.
- Større helhet, samtidig er kontrastene større.


Beady Belle: Home

(09.05.01) Beady Belle er flinke, men har lagd ei plate så åleglatt at den er umulig å få tak på.


Dadafon: And I Can't Stand Still

(26.04.01) Kristin Asbjørnsen er i mine ører noe av det mest originale og allsidige blant vokalister. De som tror at Krøyt er stedet Asbjørnsen hører hjemme, og bare der, bør snarest mulig sjekke ut hva hun bedriver sammen Kvitretten - og ikke minst i bandet Dadafon. Dette er i minst like stor grad som noe annet Kristin Asbjørnsen - men helt forskjellig!


Bob Marley På Norsk: Inn Fra Kulda

(14.02.01) Man kan si mye rart om plateselskapet Tylden & Co - og det gjøres da også fra tid til annen - men spesielt sjangerfundamentalistiske, det er de ikke. Når de nå har gitt seg reggaesjefen i vold, skal man således kanskje ikke la seg overraske av at de aller største perlene kommer fra heller uventa hold? Banana Airlines, og framfor alt - Anita Skorgan! Nå skal du høre:


Et møte med Krøyts frontfigur

(19.01.00) - Det dreier seg om å ta det langt ut. Veldig langt. Jeg snakker om de doble sjiktene. Tvetydigheten. Ambivalensen. Det er slikt jeg gripes av i musikk. Sier Kristin Asbjørnsen, vokalist i Krøyt. Hun synger i den eksperimentelle a capella-kvartetten Kvitretten også, men det er Krøyt som er i ferd med å ta av. Vi snakker jazz og techno-rock i den aller, aller skjønneste forening - framført ved hjelp av industriell sampling, elektronisk vibrafon, elektrisk gitar, og - i front - Kristin Asbjørnsen.


Praktfulle Coloured Moods

(01.07.99) Coloured Moods ble det definitive musikalske høydepunkt da Kongsberg jazzfestival tjuvstarta i går, onsdag 30. juni. De spilte på en liten klubb, og som så ofte er det på slike steder kickene kommer. Men før det rakk vi et strøkent show med Vidar Busk & His True Believers.


Kvitretten: Everything Turns

(04.05.99) Hvis du forbinder vokalensembler kun med The Manhattan Transfer eller The Real Group, bør du snarest mulig opprette en ny kategori. Kvitretten er nemlig noe helt annet, og har med sin andre CD tatt nok et nytt steg i retning... seg sjøl.


Coloured Moods: Coloured Moods

(06.01.99) Jazzbanddet "Coloured Moods", med base i Trondheim, har laget et album med basis i afrikanske toneganger, gospel og moderne improvisert musikk.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!