Beady Belle: Home

Beady Belle er flinke, men har lagd ei plate så åleglatt at den er umulig å få tak på.


Beady Belle er (i all vesentlighet) vokalisten Beate S. Lech og bassisten Marius Reksjø. De har felles bakgrunn fra musikklivet på universitetet i Oslo - og fra Folk Og Røvere.

Mesteparten av plata er blitt til i heimen til frøken Lech; derav tittelen.

Det handler med andre ord om et i høy grad programmert produkt, uten at dette er ment å oppfattes som en slags innvending. Dessuten har de ansvarlige gjort rikelig plass for live pålegg, sigert bl.a. perkusjonisten Paolo Vinacia, trommeslageren Erik Holm, vibrafonisten Rob Waring, hornisten Hild Sofie Tafjord, keyboardisten Bugge Wesseltoft - + strykere.

Utlagt: "Home" er et særdeles forseggjort produkt.

Stilmessig befinner vi oss i landskapet mellom pop, jazz og acid jazz. D'Sound er, tidvis, en relevant referanse, likeså Morcheeba. Det er lett - ikke å forveksle med lettvint! - popmusikk, ofte inspirert av hva som funker på dansegulvene, likevel såpass "komplisert" at... vel:

Om jeg hadde vært festivalarrangør, ville jeg hatt problemer med å booke Beady Belle - nærmest uansett i hvilken sammenheng det var tale om. Og dette handler så avgjort ikke om at undertegnede er noen slags prippen puritaner. I tilfellet Beady Belle handler det om en type udefinerbar utydelighet.

Der Nils Petter Molvær glatt sklir inn på enhver rock- eller jazzfestival med respekt for seg sjøl, nettopp fordi uttrykket er så til de grader originalt og bestemt at ingen kan forbli upåvirka - der vil en oppegående festivalarrangør med rette kunne frykte at Beady Belle ville fungere som den reineste showstopper; at ingen gidder å bli stående.

Det er trist at så mye musikalsk kunnskap synker som bly i ei så formløs plate.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sofistikert - med sofistikerte kvinner i front

(07.05.18) Fremragende kvinner i moderne, norsk musikkliv? Det vrimler av dem.


Beady Belle: Belvedere

(05.06.08) Pop med en touch av jazz, eller jazz med en touch av pop? Det kan egentlig gå ut på ett. Vellyd er det, okkesom. Jeg har aldri vært spesielt begeistra for dette bandet, men denne gangen treffer de planken med hårfin margin.


Beady Belle: Closer

(10.03.05) Bak artist- eller bandnavnet Beady Belle skjuler Beate Slettevoll Lech og Marius Reksjø seg. Siden bandets første CD, "Home", så dagens lys i 2001, har Beady Belle reist store deler av verden rundt og skaffa seg et stort og hengivent publikum. Absolutt ingenting tyder på at tilhengerskaren kommer til å bli noe mindre etter at "Closer" har sett dagens lys.


Beady Belle: Cewbeagappic

(21.05.03) Vokalisten Beate S. Lech og bandet Beady Belle har vist gjennom siste halvdel av 90-tallet at de hver for seg og som band har kvaliteter av typen heftig. Beady Belles andre CD vil garantert ta begge ut i verden i enda større grad enn til nå.


Bob Marley På Norsk: Inn Fra Kulda

(14.02.01) Man kan si mye rart om plateselskapet Tylden & Co - og det gjøres da også fra tid til annen - men spesielt sjangerfundamentalistiske, det er de ikke. Når de nå har gitt seg reggaesjefen i vold, skal man således kanskje ikke la seg overraske av at de aller største perlene kommer fra heller uventa hold? Banana Airlines, og framfor alt - Anita Skorgan! Nå skal du høre:


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.