Ketil Bjørnstad har fullført sitt livsverk

Med «Siste tiåret» gjennomfører Ketil Bjørnstad en bortimot umenneskelig oppgave. 4800 sider, skrevet i løpet av seks år. Mange har mer enn nok med å lese så mye på så kort tid. Forsøksvis beskriver han oppgaven slik:

Av Arild Rønsen // 07.08.20

Det er nettopp denne hårfine balansen Bjørnstad-gutten har funnet. Den som leser alle disse seks bindene blir tatt med på et verdenshistorisk cruise gjennom 60 år. Politisk, kulturelt, privat – eller personlig, er kanskje det rette ordet.

I det samme tidsrommet har han gitt ut 10 album. Og farta verden og Norge rundt, ofte som solo-pianist. Samtidig som han holder foredrag om Schubert og Rachmaninov.

Det vil føre alt for langt i denne teksten å gå gjennom alle hendelsene det foregående tiåret hadde å by på. Så vidt jeg kan bedømme, har Ketil Bjørnstad fått med seg det meste, og jeg trekker sporentreks tilbake uttrykket «hva dette tiåret hadde å by på». Skal man oppsummere i ett ord, staves det nemlig sånn: Terrorisme. Islamistisk, og høyre-ekstremistisk terror.

Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker i 2011. I Paris 2015 blir 118 mennesker tatt av dage, bare på rocke-klubben Bataclan. På sitt raid gjennom byen meier terroristene ned ytterligere 20 uskyldige kafé-gjester. Sånn er det i hele verden. Sri Lanka, Christ Church i New Zealand, London, Berlin, Stockholm. Rote Armé/Bader Meinhof-terroren på 70-tallet var grusom, men det andre tiåret i det 21. århundre overgår disse tilstandene med god margin.

Du husker kanskje ikke at iPad’en ble lansert så seint som i 2010? Og du husker helt sikkert ikke at Ketil Bjørnstad kjente på skammen over å ha kjøpt seg ut av køen, da han ble operert for hjerteflimmer i Danmark. Heller ikke at han ble servert øl og gammel dansk umiddelbart etter operasjonen. Det er deilig å være norsk i Danmark.

Du kan glede deg til å lese om den kvelden forfatteren var på konsert i Chicago. Han hadde sett fram til konserten, men så oppdaga han at ekteparet Rune Slagstad og Anine Kierulf befant seg i lokalet. Og det eneste han tenkte på, var hvordan han skulle unngå å møte dem i pausa! Ikke fordi han har noe imot verken Slagstad eller Kierulf - tvert imot, slik jeg tolker det.

Det er bare sånn, at forfatteren innimellom har helt uforståelig angst. «Hva skal jeg si til dem?» kunne han ha tenkt. Eller – «jeg er da ikke veldig god på small talk»? Han har angst for så mye. Ja, da hans datter – F. - er stor nok til å ta skiheisen aleine, frykter han at hun skal falle 30 meter ned i avgrunnen. Eller at stanga i heisen skal treffe henne midt i hodet. Kommer F. til å falle og slå seg i hjel når hun feier nedover slalomløypa for første gang?

Han står på den kinesiske mur, og tenker – hva er vel Nato? Hvordan kan noen virkelig tenke tanken at USA, en nasjon med en 250-årig historie, i lengden skal kunne utkonkurrere det tusenårige keiserriket Kina?

Bjørnstad skjønner lite av det faktum at vår utenriksminister henviser til «folkeretten» når hun advarer mot den russiske fare. Fins det én eneste konflikt i verden, der USA ikke er innblanda, og har blod på sine fingre? «Folkeretten»? Forfatteren elsker det amerikanske kulturlivet, men det politiske forholdet til vår nærmeste allierte oppsummerer han omtrent sånn: Den ene presidenten bedriver oral-sex på Det ovale kontor, like etter flytter en mann inn i Det hvite hus som bedriver pussy-grabbing.

Hva gjorde Norge i Libya 2011? På oppdrag fra USA var vi faktisk det ivrigste bombe-landet. Over 600 norske bomber. Hvor mange sivile drepte vi? Til sin store fortvilelse noterer forfatteren at partiet han stort sett har gitt sin stemme, SV, er med på ja-sida. Bombetokter - for å sikre «universelle menneskerettigheter»?

Jens Stoltenberg var en gang forfatterens elev i musikk på Steinerskolen. For å si det enkelt – de to er ikke akkurat samstemt i dag. Og jeg oppfatter det sånn at Bjørnstad er skikkelig lei seg, når han ser hvordan det har gått med sin elev.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen blir med god grunn latterliggjort. For hva hadde han å si, da han fikk være med på innvielsen av det mest dødbringende og mest miljøfiendtlige bombeflyet verden har sett, F-35? «Jaggu en guttedag!»

Hvordan kunne Helga Haugland Byfuglien benytte den første gudstjenesten etter 22. juli til å samle inn kollekt? Visste du at Ole Paus skreiv «Mitt lille land» til ja-sida under EF-avstemninga i 1994? Maria Mena snur den på hodet, da hun endrer dur til moll. Du var kanskje heller ikke klar over at Burt Bacharach har vært en like stor inspirasjonskilde for forfatteren som Franz Schubert?

Han har ikke mye til overs for «ny musikk», atonaliteten. Men dette visste vi jo fra før – kan du komme på en komposisjon signert Ketil Bjørnstad som ikke havner i grunntonen?

Han toucher #metoo, og utleverer ingen navn. Men om vi skal tro ham – hvilket mylder av mannsklyser det fins i kultursektoren! Det er forresten ikke så nøye at tv-programmet «71 grader nord» blir til «75 grader nord» … Den feilen er så illustrerende for hva Ketil Bjørnstad bryr seg om her i livet, og hva han ikke bryr seg om, at jeg foreslår at feilen blir stående i kommende opplag.

Han kommer ikke unna Treholt-saken i dette bindet, heller. Saken er en kreftsvulst i det norske rettsvesenet, og det er stadig et mysterium hvordan eksempelvis VGs politiske redaktør Hanne Skartveit kommer helskinna unna:.

Hva slags liv har Bjørnstad-gutten levd mesteparten av disse 60 åra – fra debuten i Aulaen som tenåring? Noe av tilværelsen har nok vært ganske luksuriøs. Hør hva han skriver om hans families gjøren og laden rundt fotball-VM i 2018: «Vi ser ikke mye på fotball, vi tre. Isteden drar vi til Wien for å høre Teodor Currentzis fremføre Mahler i Konzerthaus.»

Det er sjokkerende å lese at «Verden som var min» ikke skulle blitt noe av – according to Aschehoug forlag. I 2014, etter å ha lest 200 sider, forkasta de hele prosjektet! Avskjed på grått papir for Ketil Bjørnstad, refusert, etter 42 år i forlaget. Heldigvis ba senior Trygve Åslund om en time out.

Det er med vemod jeg klapper igjen denne boka. For vi er mange som føler det sånn. Dette er ikke «K. – slik han ser verden». Dette er vår verden.