Ketil Bjørnstad/David Darling: Epigraphs
De fleste av oss opplever behovet for å trekke oss tilbake for å finne frem til eller inn til noe. En reise sammen med Ketil Bjørnstad og den amerikanske cellisten David Darling er garantert et alternativ i så måte.
De som har fulgt dette samarbeid gjennom kvartetten The Sea (med Terje Rypdal og Jon Christensen), via duo-debuten med The River for tre år siden, vil ikke bli overraska over dette usedvanlig vakre og nedstemte musikalske uttrykket. Epigraphs kan oversettes med motto, eller kanskje leveregler, og de som greier å leve et så vakkert og harmonisk liv som dette, har ikke all verden å frykte hvis de tror de skal stå til regnskap for ett eller annet hos en eller annen når den dagen kommer.
Bjørnstad og Darling fant frem til disse øyeblikkene med jevne mellomrom i arbeidet med den nevnte kvartetten, og veien var ikke lang til et formalisert duo-samarbeid uten bråkebøttene Christensen og Rypdal. Både pianisten og cellisten har solid bakgrunn fra klassisk musikk, noe som på alle vis gjennomsyrer også dette møtet. Dette til tross er improvisasjonsaspektet hjertelig til stede, og her ligger faktisk mye av skjønnheten og mystikken i herrenes unike toneverden: Det er bortimot umulig å høre eller skjønne hvor det komponerte slutter og hvor det improviserte begynner.
Renessanse-musikk fra 16- og 1700-tallet er utgangspunktet for mye av denne musikken. Både Bjørnstad og Darling er dypt og inderlig fascinert av denne musikken, og når de også har en relativt lik og utradisjonell tilnærmingsmåte til jazzmusikken, er det logisk og forutsigbart at dette møtet har oppstått - sjøl om ikke sluttresultatet er det minste forutsigbart.
The most beautiful sound next to silence har vært ECMs motto, eller epigraf om man vil. Ideologisk fører Manfred Eicher, med en på mange måter tilsvarende musikalsk bakgrunn som disse herrenes, kan vel neppe ønske seg noe mer enn dette.
Bjørnstad og Darling utfordrer og utfyller hverandre med sitt personlige, men samtidig homogene spill. Begge søker og finner frem til indre dyp og skaper en musikalsk syntese som bare blir vakrere og vakrere.
Vi har etter hvert hørt og lest mange forskjellige nyanser av det multikulturelle og gode mennesket Ketil Bjørnstad. Det spørs om han ikke med Epigraphs har kommet så nær kjernen som mulig.
Del på Facebook | Del på Bluesky