- Musikk er en naziting!
Ikke før røverhøvding Ulph sjøl tok over leadvokalen i Folk & Røvere i fjor, har det etter min mening blitt sving på sakene. Derfor tilhører jeg den nye generasjonen fans som ikke gråter over tapet av jumfrustemmen til Beate Lech, hverken når det gjelder klang eller frasering. Når Røverne i tillegg har klart å komme opp med sin desidert beste låt ("Dust") nå i sommer - og har lovt oss et nytt album om få uker - benytta PULS sjansen til å tjuvtitte ned i kaffekoppen til dette ikonet på Grünerløkkas cafémusikkmiljø. Stedet var selvfølgelig en av de nye caféene, italienske "Il Moro".
Folk & Røvere
Folk & Røvere har blitt og blir fortsatt identifisert med kjendiscaféen Fru Hagen i Thv. Meyersgate på Grünerløkka. Stedet som ble så hipt at horder med vestkantungdom valfarta dit helg etter helg for et par år sida. Vi som har bodd på Løkka noen år, synes ikke dette har vært noen udelt positiv utvikling, og har skydd stedet som pesten siden. Folk & Røvere blei heller aldri favorittmusikken vår.
GRÛNERLØKKA-HYPEN
For et par år sida så uttalte dere i et intervju at dere synes det var så kuult og urbant når vestkantungdommen kom over til Grünerløkka.
Jaaa, neeeiii, jeg veit ikke. Det er jo ikke noe kuult. Vi hadde vel drukket for mye kaffe, da. Nei, det var veldig overveldende på den tida. Jeg husker de kom i busslaster til Fru Hagen. Det kom inn gutter på oppunder tredve, liksom "Å faan gutter, nå må vi snu buksa bakfram" og "Yo", de trodde jo det var helt Bronx. Det var helt vanvittig å se på hvordan de dro med seg de dårlige vibbene sine.
Men nå har de jo bosatt seg her.
Ja, men nå kommer de tilsvarende innrykka fra Bærum og Asker. Når de har skjerfa rundt hue, da skjønner du at de er fra Bærum. Så det er jo en grunn til at jeg ikke går på Fru Hagen i helgene. Selvom de er fraværende ellers i uka.
Hvordan hadde det seg egentlig at dere ble et bilde på den nye Grünerløkka-identiteten?
Vi var innmari tidlig ute med den musikken, som var definert som cafémusikk eller coffee-table allerede. Så gjorde vi det på norsk, som de eneste. Da var det gjort. Vi nøra jo oppunder det ved å skrive en låt som het "Fru Hagen". Men jeg er egentlig ganske lei av å bare prate om Grünerløkka i alle intervjuer. Jeg er ærlig fan av Fru Hagen, det er jo stamcaféen min. Men jeg står jo for det, selv om det skremmer unna endel folk fra bygda. Fordi de tror det er så jævli hipt.
For et par måneder siden så jeg den første gjengen med japanske turister på vei nedover Thv. Meyersgate. Og seinest på mandag møtte jeg Krompen på Sultan (Tyrkisk grønnsaksutsalg), med unge og dame. Så Grünerløkka-hysteriet har jo tatt helt av. Men jeg må innrømme at jeg liker det. Jeg e'kke så veldig brun, egentlig, og er egentlig ganske streit. Jeg liker at det er litt ordentlig, jeg er jo fra Aurskog og er ganske streit, egentlig.
Hva er det som er så stas med å dyrke det hippe?
Det er unorsk. Det å føle at du er en del av verden.
Det skjer jo ikke så mye nyskapende i et hipt miljø egentlig.
Nei, det gjør det ikke. De har jo ikke tid til det, for de må jo være hippe. Det er jo faanmeg heldagsjobb.
Og hvis de hippe blir nyskapende, så er de ikke hippe lenger, for da er de jo i forkant.
Jeg velger å dele det inn i to typer hippe; det er de som er på T-Lounge (nytt, happy-hipt utested på Løkka) og så er det de som er mer skapende liksom, i form av det de gjør. Og det er vel et snev av den bohem-hippe stilen på Løkka ennå. De musikerne jeg kjenner her, og som jeg treffer ute, de har en tendens til ikke å få ut ting. Det er mange som har jævli mye bra ting på gang, men som aldri får trykt på enter-knappen.
NAPSTER OG NETTMUSIKK
Ulph er ellers en fyr som åpent har vedkjent at han har rappa uhemmet fra andres skiver opp gjennom åra, sogar så mye at de ikke engang tør tenke tanken på å utgi f.eks. album nummer to ("Kaustisk Soda") i utlandet. Da plateselskapet i sin tid prøvde å selge det til svenskene, fikk de ikke engang en seriøs tilbakemelding, vistnok på bakgrunn av all samplinga.
Du som er kjent for å rappe så mye fra andre, du bør jo være en forsvarer av Napsters ideologi?
Jeg tror bransjen er nødt til å tåle det, for en periode. De finner en ordning på det. Det har jo bransjen alltid klart. Før hadde du "piratkopiering" fra LP til kassett. Så fikk du Kassettavgiften, for å kompensere for tapet. Man må bare begynne å betale folk som lager musikk på en annen måte.
Min greie på det, har vært at alle heavyband stjæler riff fra hverandre. Det jeg gjør er egentlig ikke noe annet. Kanskje ta en bass/trommegang. Jeg veit egentløg ikke hvor grensa går lenger. Om det er åtte takter eller om det er når det er gjenkjennelig. Jeg stjæler jo sjelden mere enn en takt eller to.
Jeg synes det er en del av greia, det har alltid vært stjæling hele veien. Men nå begynner det jo å bli gammaldags å loope og sample. Poenget er at alt er brukt. Alt som er kuult fra 70-tallet er brukt opp. Nå er det mere klipping. De som har ledet an samplingsgreia har egentlig drevet det alt for langt. Mye lenger enn det folk vil ha. Den første Massive (Attack)-skiva kom i '90. Det var jo den som breaka hele den greia.
Dere har lagt ut "Dust" på MP3-siten Freetrax, hvordan funker det
Vi fikk vanvittig mange treff de første dagene den lå der men etter et par dager så var det slutt. Folk som går inn der er bare hypp på det nyeste. Det er litt ekstremt, men nettet er ekstremt. Det skal jo være så ferskt. Folk blir jo på en eller annen måte ødelagt på det, tror jeg.
En rask mail til Elisabeth Riksen på Freetrax bekrefta at "Dust" har hatt over 10.000 treff på Freetrax' sider. Til nå har over 2.000 lasta ned låta, og ytterligere 4.440 har lytta til den (streaming). Den %-vise ukesfordelinga var 57% i første uka, 14% andre uka og var nå sunket til 1% (ca. 100 treff).
IT'S A LONELY, LONELY NAZITHING
Rockeromanforfatter og ex-Lumbagovokalist Morten Jørgensen hadde et prosjekt med Ulph for et par år siden. Det resulterte i et par-tre konserter og mange lovord fra den gamle raddisen. Prioritering av eget materiale gjør imidlertid at Ulph rastløs når han jobber med andre prosjekter, og lengselen tilbake til "gutterommet" og maskinparken gjør at sidesprangene sjelden varer.
Du trives best med å lage musikk aleine.
Jeg digger forsåvidt samarbeid, men jeg jobber alltid aleine. Jeg synes musikk er en naziting og ikke en demokratiting. Det er mange band som har klart å samarbeide, men jeg har aldri spilt i band, sånn sett. Jeg trives så mye bedre med å jobbe aleine, det har ikke vært no' vellykka de gangene jeg har prøvd å jobbe sammen med andre. Det ha'kke komet no' bra ut av det. Jeg er for dårlig rent musikkfaglig til å kunne si hva som skal gjøres, så jeg lar meg overkjøre.
Når var det du begynte å komponere og få til den biten der?
Etterhvert har jeg blitt ganske flink til å programmere. Det begynte jeg så smått med i '95. Omtrent når vi begynte å spille inn første skiva. Men den gjorde jeg ikke no' programmering på. Jeg jobba litt sammen med en gitarist i musikkmiljøet på Lillestrøm, en fyr som hadde studio. Det var sånn det begynte, med å mekke en demo. Det var den jeg ble signa på. Det var ganske obskurt. Det var ganske morsomt.
THE SONET-YEARS
Folk & Røvere kom fra intet i '95 og braste inn i brasjen med et temmelig unikt prosjekt. "Techno på nynorsk"; lyrisk nærhet i kombinasjon med kalde maskiner og urban romantikk. En ambisiøs, krevende og spennende idé, som har vært like vanskelig å gjøre friksjonsfri som den er tilsynelatende diametral.
Hvorfor ble dere kicka fra Sonet først i fjor?
Vi ble det nesten etter hver plate.
Dere hadde ganske små budsjetter å jobbe med?
Ja, førsteskiva lagde vi for 60.000,- og solgte 3.500 ex. Det skulle liksom ikke være noe penger i det. Det var langsiktig satsing. Du vet hvordan de prater. Så var det litt usikkerhet før neste skive. Men så tørte de ikke helt å gi slipp på Folk & Røvere. Vi fikk jo jævli mye mediaoppmerksomhet. Så gjorde vi andreskliva, den var tre ganger så dyr, og solgte dobbelt så mye. Det var ganske bra, spesielt etter hvordan ting utvikla seg utover på nittitallet, så var det absolutt anstendig. De hadde opsjon (førsterett) hele veien - litt fram og tilbake, men så endte vi med å gjøre tredjeskiva der også.
Det var Erik Ness som signa oss. Jeg ringte to-tre forskjellige selskap, så kom jeg med den obskure demoen vår, blant annet med en låt som het "Det Var Jeg Som Drepte John F. Kennedy". Den kom aldri ut på noen skive. Men det tok fem minutter, så kom jeg ut med en platekontrakt. Skulle ikke selge noen skiver eller noe sånt. De regna ikke med det, de syntes det bare var kuult å gi det ut.
De skulle bare ha en cred-artist, liksom.
Det har vært greia med Folk & Røvere hele tida. Alle vil ha Folk & Røvere på grunn av cred'en, men ingen av pengefolka vil betale regninga. Jeg synes det er innmari gøy å gjøre det meste innenfor bandkonseptet. Platecoverne, hjemmesiden... Norge er så lite land at man må nesten regne med å gjøre alt sjøl.
Så du gjør endel grafisk design.
Jeg har gjort forsida på VG. Riktignok bare tre ganger, men det synes jeg var forferdelig. Du skal liksom selge aviser. Det var ganske heftig. Jeg følkte jo presset noe jævli. Det var tre ganger, men jeg synes det var dritkjipt. Det er morsomt å ha prøvd det, a ha kjent følelsen.
Hva var det du hadde på forsida, da?
En gang var det mora til Greven. Det var noe sånt om at hun prøvde å hjelpe ham å rømme, det må ha vært i '95. Det har vært kuult å ha prøvd det, men det e'kke no' særlig. Men de siste par åra har jeg hatt den fredagsspalta ("Hipp" eller no' sånt).
Men nå prøver jeg å leve av F&R og å spille plater, tar noen grafiske oppdrag, og siden vi gir ut sjøl, har eget hjemmestudio... Jeg har brukt mye penger på denne skiva her. Jeg brukte 100.000,- bare på miks. Newzeelenderen Jock Loveband har miksa skiva, det var han som miksa "Yess!" Han er mannen til Anita Hegeland. Han er jævla streit, han har jobba som teknikker på Powerplant i London, så han har mye erfaring.
Så siden jeg er såpass ustreit, og lite jålete - jeg er jævli lo-fi egentlig, så tenkte jeg det var greit å få inn en som var litt streit. og flink på hvordan det skal og bør låte. men han brukte to uker på å mikse "Dust", så det blei dyrt.
Du synger ikke streit, du synger egentlig ikke i det hele tatt.
Jeg er litt usikker på om jeg kan synge. Jeg tror, eller jeg veit vel egentligat jeg kan det. Jeg synger vel mere enn det høres ut. Men det er fordi det er på norsk. Og for å få det til å funke sånn fraseringsmessig. Jeg har jo aldri vært skolert, så jeg la meg til allerede fra dag én å frasere helt annerledes enn det vanligvis gjøres på norsk.
De jentene jeg har hatt med synger jo helt i den norske tradisjonen, veldig hvitt. Det er det med det norske språket at det blir ikke bra hvis du fraserer det sånn som det vanligvis gjør. Problemet er at det er altfor fint, og det skrus altfor fin lyd generelt, så det høres ut som mora dems har stått og holdt dem i hånda når de synger. Det er ikke noe særlig mørke og dybde i norsk vokaltradisjon.
Men du befinner deg i den andre enden av skalaen, veit jeg nesten ikke om noen som synger så bakpå som deg. Er det bevisst?
Nei, jeg tviler på om det er det. Ihvertfall som jeg har hørt på plate. Det er veldig bevisst. Det er for å få det til å funke, å fjerne og svelge noen stavelser, få bort de ekle norske lydene. Det er jeg jævli bevisst på. Og på hvilke ord jeg bruker. Ekstremt.
COVER ME, THRU' THE FIRE
Og ekstreme coverversjoner er også etterhvert blitt noe av gruppas varemerke. Ikke mange her i landet har verken baller eller fantasi nok til å gjøre noe orginalt ut av gamle norske 80-talls-slagere fra nyveiv-epoken. Utenom Folk & Røvere. De har angrepet materien med en historieløs og nødvendig arroganse som jeg hadde håpa at flere skulle blitt smitta av. Men Norge er Norge, og ting går tregt.
Jeg synes du klarte det jævli bra på den Lars-singelen.
Ja, det var jo ikke alle som digga den. Jeg angrer litt på den, egentlig. Jeg hadde flere versjoner. Det var en flipp, men det er mange som liker den også.
Du har gjort mange covere etterhvert.
Forrige runde hadde jeg en Raga-låt ("Ny Dag", fra Blaff), der jeg bare lagde et komp, tok den beste teksten jeg fant, og uten å ha hørt orginalen, bare lagde jeg låta. Jeg slapp den i fjor høst som en b-side på "Kjipt".
Så gjorde vi en cover på hver singel, The Aller Værste, "Du Sklei Meg Så Nær Inn På Livet" (b-side på "Pille" og P3s hyllest-CD til 80-tallsartister). Det er faktisk den låta vi fikk mest skryt for. Det er jeg veldig happy med, for det var eneste låta jeg lagde og programmerte sjøl. Det er jævli morsomt med coverlåter, for i den musikken jeg lager kan man omtrent synge alle låter på alle komp. Og det er på en måte et mål for meg.
Hvilken låt er det du drømmer om å covre nå?
Det er én cover på den nye skiva, "Flickan I Havanna", en hale på en ganske obskur låt, litt sånn Twin Peaks-aktig, med jentevokal. Jeg har alltid drømt om å gjøre Cornelis Vreeswijks "Somliga Går Med Trasiga Skor" (fra "Tio Vackra Visor Och Personliga Person" i '68), men jeg synes det blir for teit å oversette; det blir for teit å synge på svensk også. Det er en av mine favorittlåter, ever. Jeg har veldig sans for Vreeswijk, jeg synes jeg har ganske mye til felles med ham.
Han synger også ganske bakpå, i likhet med deg.
På Boxman kategoriserte de den siste skiva vår som visepop, og det er jeg ganske happy med. Det synes jeg er helt kuult, for det er jo det det er.
Det spørs hvilke kriterier som skal ligge til grunn for å kategorisere ting. Du bruker jo triphop-rytmer, da ligger jo det i bånn og skal definere sjanger'n.
Nei, jeg vet ikke hva som er riktig, men jeg synes type tema i tekster og oppbygning, så synes jeg det er ganske viseaktig, innen den tradisjonen der.
Det er jo ikke særlig urbant, egentlig.
Nei, ikke nødvendigvis. Men gamle Bellmann var vel urban han.
Ja, men hva slags alternativer hadde han liksom.
Men all loopene mine finner du jo igjen i streit popmuisikk, så den grensa blir litt sånn sletta ut.
ALBUMET "IT'S A BABY, BABY I LOVE YOU-THING"
I sommer hadde jeg med 25 CDer til Danmark i to uker. Kameraten min hadde med seg noe tilsvarende. Alikevel var det "Dust" som nesten ufrivillig var den som ble spilt mest på stereo'n. Denne vesle og sky låta slo knock-out på hele eliten av nye og gamle rockehelter. Så mye at vi begge for første gang gleder oss til albumet.
Hva er det som skiller den nye skiva fra det forrige?
At jeg har laga'n (programmert og spilt inn) sjøl, har ganske mye å si. Det er mer tilbake til de to første. Litt mer streite looper uten de helt voldsomme. De jazzgutta (Sjur Miljeteig på trompet og trommisen Peder Kjellsby) er veldig flinke til å lage partier. De klarer ikke å lage en låt uten å lage partier.
Du vil vel ha det så enkelt som mulig.
Ja egentlig, jeg vil at det skal være ørsmå variasjoner. Jeg synes det er mye dynamikk i måten jeg lager låtene på, selv om jeg skjønner at alle andre ikke hører det. Det er kun når jeg setter meg ned og ha lyst til å lage en poplåt, med vanlig, tradisjonell oppbygning. Jeg prøver heller å leite fram en catch-phrase, jeg har som regel en sånn linje i alle låter. Så noen ganger bygger jeg den ut til noe som kan ligne et refreng. Men jeg er veldig mot sånn 1-2-3-her kommer refrenget-stilen.
Kommer det noen flere singler fra det nye albumet?
Vi slipper en på radio den 28. august, som heter "OK Historie". Den har jeg litt tru på. så kommer albumet 11. september. Det er forsyvi i to uker. Singelen kommer når albumet skulle ha kommet.
"Dust" vitner om en utvikling til litt mer personlige og utleverende stil rent tektsmessig.
Ja, det tror jeg nok. Hele sisteskivahandler om kjærlighet, det er defor den heter "It's a Baby, Baby I Love You Thing". Nå er det veldig den moderne bykjærligheten, ubesluttsomheten og alle fristelsene som alle har skrevet om fra Dostojevski, Sartre og Chellin.
Du leser mye bøker?
Ikke nok. Det høres ut som om jeg leser mer enn jeg gjør. Jeg prøver å lese viktige bøker. Det betyr at jeg ikke leser noe særlig samtidslitteratur. Jeg leser klassikere. Gjerne litt tyngre.
Nick Hornby har du ikke lest?
Akkurat nå leser jeg faktisk "High Fidelity", som jeg hadde liggende. Det går litt tregt. Jeg har liksom ikke kommet inni den ennå. Jeg tror jeg skal se filmen. Sånne samtidsting passer egentlig bedre på film.
Jeg følte litt slektskap mellom Dust-teksten og den boka.
Den treffer gutta mer enn jentene, i allefall. Jeg prøver å skrive noe som alle kjenner seg igjen i, bruke veldig enkle ord. Det hender de skriker opp om nødrim.
Hva er nødrim, jeg har ikke helt skjønt hva det er for noe?
Nei, ikke jeg heller. Det er noe som de trur høres ut som billige rim, men jeg prøver å skrive opptil tre rim i hver linje. At endeordet faktisk kan være noe som ikke rimer, men så rimer det to ganger, så det høres ut sånn alikevel. Måten min å skrive tektser på er beslekta til hiphop'en. Det er klart at noen av orda vil oppfattes som billige, men for meg så er det bare fyll. Det er bare et grep, men det ordet e'kke viktig. Men kanskje folk er vant til å høre på musikk, sånn at det ordet tyter ut, og da kan det være at det høres ut somet lettvindt rim, men som kanskje skal rime på sju andre ord - og da må man hente fram noen sånne ord.
Det er interessant at du bruker hiphop-verseføtter.
Det mener jeg at jeg alltid har gjort. Det er vel sånn fraseringa mi har oppstått også, at jeg prøver å trosse den linjegreia.
På den måten så passer du jo ikke inn i visetradisjonen i det hele tatt.
Det er noen som mener du burde ha gjort coverversjon på Lillebjørn Nilsens "Bysommer" istedet for Lars Lillo.
Ja, jeg synes de godt kunne spurt meg. Det hadde ikke vært unaturlig.
Det var ikke så mye nytt på den versjonen egentlig, selv om de hadde lagt noe sånn sløy skjeggjazz i bånn.
Jeg ha'kke hørt den, men jeg tviler på at det er så mye nytt. Jeg hadde antakeligvis vrengt den helt.
Jeg tviler ikke. Og mens dere venter på albumet, besøk Folk & Røveres hjemmeside eller last ned "Dust".
Del på Facebook | Del på Bluesky