Reiersrud og en underlig gråsprengt én

Jeg har kommet for å høre Ibsens “Terje Vigen” med Jan Erik Vold og Knut Reiersrud på Victoria, Nasjonal Jazzscene på Karl Johan i Oslo, et verk jeg ikke har beskjeftiga meg så mye med siden det blei grundig gjennomgått på folkeskolen med avsluttende maling av motiv fra diktet med vannfarger. Mitt bidrag ligger forhåpentligvis fortsatt på loftet et sted. Jan Erik Vold opplevde jeg første gang på diktaften på realskolen eller gymnaset, sannsynligvis arrangert av elevrådet eller noe liknende. Både dikt og Vold gjorde inntrykk.

---

Knut Reiersrud & Jan Erik Vold / Nasjonal Jazzscene, Victoria / 26.03.22

Av Pål Bodin // 26.03.22

---

På vei inn ser jeg Nationaltheatret lyst opp i Ukrainas farger og vel innafor får jeg høre Ukrainas nasjonalsang, “Sjtsje ne vmerla Ukraina” (“Ennå er ikke Ukraina død”) vakkert spilt av Reiersrud. Tema for kvelden er satt.

Etter nasjonalsangen følger Claes Gills dikt “Gloria Victis” (= ære til de beseirede), skrevet i forbindelse med oppstanden i Ungarn i 1956 og trykket i Det Norske Studentersamfunds Ungarn-antologi. Det var det siste diktet han skreiv. Deretter følger Bob Dylans “Masters of War”, skrevet under den kalde krigen. Vold leser første vers på engelsk før han leser sin egen utmerkede gjendiktning, “Hør her, krigsfabrikanter”, fra samlinga “Bob Dylan, Damer i regn, 70 sanger på norsk av Jan Erik Vold”.

Så er det tid for “Terje Vigen” som jo er satt til perioden med Napoleonskrigene og kornblokkaden med den hungersnøden det medførte for Norge. Reiersrud begynner så vidt med Paul Simons “American Tune” før han fortsetter med Arlo Guthries “Alice’s Restaurant Massacree”. Vold leser til rytmen av sistnevnte. Det vekker munterhet. Han deler diktet inn i to akter med prolog og epilog. Underveis påpeker han feil hos Ibsen, en geografisk og en historisk, men nevner samtidig at Gunvor Hofmo snakker om tigre i Afrika. Noen feil i dikt kan vel unnskyldes. Av pedagogiske grunner avsluttes diktet med allsang av første vers. To ganger.

Det er ikke slutt ennå. Reiersrud spiller sin “Sylvartun” med innlagt akrobatisk øvelse, en slags forlengs rulle med med bakleng skru, i det som på NRK i gamle dager het “sakte bevegelser”. De mente vel egentlig “sakte film”, men her passer betegnelsen perfekt. Jeg har ikke de faglige kvaliteter til å beskrive dette. Noen må gjenopplive Paal Clasen.

Til slutt får vi to dikt til, “Blues for Therese Johaug” (om leppepomadesaka) og Gunvor Hofmos “Jeg har våket”, om hennes kjæreste, den østerrikske flyktningen Ruth Maier som blei pågrepet av politiet 26. november 1942 og sendt ut av Norge sammen med 531 andre jøder med "DS Donau" og videre til Auschwitz der hun blei myrda i gasskammeret.

Etter stående applaus fikk vi ekstranummer med “Lang, lang, rekke” som finnes på Vold og Egil Kapstads album “Drømmemakeren sa”.

På vei ut døra kjøper jeg Knut Reiersrud Band og Kringkastingsorkesterets “A New World” som Reiersrud har lagt ut for salg i garderoben. Vel hjemme bestiller jeg diktsamlinga “Til Ungarn” fra et antikvariat og noterer for meg sjøl at jeg må se å få skaffa meg “Damer i regn” samt Volds samlinger av dikt og prosa av Gunvor Hofmo og “Ruth Maiers dagbok”.

Lyrikk- og musikkvelder blir ikke bedre enn dette.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky