Knut Reiersrud: Sweet Showers Of Rain

Men speller ikke Knut Reiersrud blues? Jo, det er det han gjør. Men denne typen blues har du garantert aldri hørt før. Reiersrud er på eksperimentell-bag'en - og det funker. Noe så innihelvete bra!


Det er ingen enkel oppgave å skulle sette ord på dette stykke industrielle produkt som akkurat nå befinner seg i min CD-spiller. Setter du for eksempel på åpninga til "Giving Up" (Van McCoy), kan du forledes til å tro det er Gary Moore som er på gang. En vakker blues-ballade er det, men det varer ikke lenge før du får servert instrumenter og odde tongångar som på ingen måte hører hjemme i den trauste tradisjonen a la "Still Got The Blues".

For er det ikke et smått forvrengt Fender Rhodes piano som dukker opp...? Sammen med det fete orgelet? Yepp! Dette er så fett, og så nyskapende - oppi alt det tradisjonelle - at jeg mister pusten.

Musikkhistorisk begår Knut Reiersrud en bragd - på flere vis. Som du vel har forstått er dette musikk du neppe har hørt makan til; det er nå en sak. Like interessant er det egentlig at han har fått hele bølingen av unge jazz/techno-musikanter til å søke tilbake til røttene.

Her finner du Audun Erlien og Anders Engen fra bandet til Nils Petter Molvær, du finner allestedsnærværende Christian Wallumrød på diverse keyboards - deriblant altså Fender Rhodes - du finner bandlederens mangeårige samarbeidspartner, organisten Iver Kleive, du finner elektronikkmaker'n Reidar Skår, og du finner trommeslager/perkusjonist par excellence, Paolo Vinaccia.

Om ikke dette laget høres kult ut i dine ører, må det rett og slett skyldes at du aldri har hørt dem - verken sammen eller hver for seg. Til deg som har hørt en eller flere eller alle ved tidligere anledninger: Dette er enda mye kulere enn du kan tenke deg!

Oppå det hele hviler altså Knut Reiersrud med sine strenger, og denne gang også som helt patent vokalist.

Her står du fritt til å velge assosiasjoner: Miles Davis, Robert Johnson, Joe Zawinul, Robbie Robertson, G. Love & Special Sauce... Det burde holde, for å illustrere hva jeg skreiv innledningsvis. Denne musikken er egentlig ikke lagd for å beskrives.

Så tenker du kanskje at dette albumet er vanskelig tilgjengelig? Feil! Det er'ke det heller! Tvert om, vil jeg si dette er noe av det mest kommerse jeg har hørt på år og dag!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kort og greit, fabelaktig fint!

(17.01.25) Dette samarbeidet, kjære venner, er nærmest grenseløst vellykka. Legg gjerne trykk på «grenseløst».


Knut Reiersrud i streit format

(10.02.24) Han har gjort mye utafor allfarvei i sin karriere. Denne gangen er han ute med et av sine mest streite album.


«Tramp» - fortellinga om et musikalsk nybrottsverk

(06.02.23) Foten må være det mest utbredte instrumentet i verden.


Buicken må holdes på veien!

(28.04.22) Det ryktes det at Buicken nå rygges inn i garasjen for godt. Det må ikke skje.


Reiersrud og en underlig gråsprengt én

(26.03.22) Jeg har kommet for å høre Ibsens “Terje Vigen” med Jan Erik Vold og Knut Reiersrud på Victoria, Nasjonal Jazzscene på Karl Johan i Oslo, et verk jeg ikke har beskjeftiga meg så mye med siden det blei grundig gjennomgått på folkeskolen med avsluttende maling av motiv fra diktet med vannfarger. Mitt bidrag ligger forhåpentligvis fortsatt på loftet et sted. Jan Erik Vold opplevde jeg første gang på diktaften på realskolen eller gymnaset, sannsynligvis arrangert av elevrådet eller noe liknende. Både dikt og Vold gjorde inntrykk.


Knut Reiersrud fyller 60 i dag

(12.02.21) En legende i norsk musikkliv i en alder av 60? Det må være Knut Reiersrud, det.


Perler fra Knut Reiersrud

(12.06.20) Langt unna bare rein blues fra Knut Reiersrud denne gang. Likevel står han fjellstøtt i den musikalske tradisjonen han alltid har befunnet seg i.


Knut Reiersrud går opp nye stier

(10.02.18) Ikke blues. Ikke jazz. Ikke rock. Knut Reiersrud.


Knut Reiersrud/Iver Kleive: Nåde Over Nåde

(01.01.07) Hvilken kraft det ligger i et orgel og en gitar! Ikke en hvilken som helst gitar og et hvilket som helst orgel, selvfølgelig. Men når instrumentene styres av Iver Kleive og Knut Reiersrud, da kan klangen få Dovre til å falle!


Knut Reiersrud: Pretty Ugly

(31.08.04) - Am I wasting my time? spør Knut Reiersrud i det herlige, smått pop'ete, åpningskuttet. Nei, han kaster ikke bort tida si, ikke på noen måte - selv om årsaken til at han velger å spille alle instrumentene sjøl er vanskelig å få øye på. Kanskje er det så enkelt som at han følte plutsellig behov for en egotrip? Og plata er blitt kjempefin, den!


Reiersrud/Jacobsen & Vajra: Himalaya Blues

(05.02.04) Jeg er ikke akkurat noen fan av sjangerbetegnelsen "world music", men med dette produktet i hendene er det vanskelig å finne noen mer treffende karakteristikk. Knut Reiersrud spiller selvfølgelig gitar, men ellers utgjøres instrumentbanken av dingser som sarod, israj, bambusfløyte, tablas, seljefløyte og torader. Oppå det hele synger gitaristen!


Dahlgren/Bremnes/Anisette: Voggesanger Fra Ondskapens Rike (ep)

(12.06.03) Dette er bare forsmaken på et album som lander i september, og endelig kan det synes som om Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted har kommet til å skyte en virkelig gullfugl.


B.B. King til Molde

(26.02.01) 16 år etter sitt forrige besøk, kommer B.B. King tilbake til rosenes og jazzens by. Onsdag 18. juli entrer han scenen på Romsdalsmuseet, sammen med det norske bluesbandet buskeRud - ja, faktisk: Vidar Busk og Knut Reiersrud i ett og samme band!


Bob Marley På Norsk: Inn Fra Kulda

(14.02.01) Man kan si mye rart om plateselskapet Tylden & Co - og det gjøres da også fra tid til annen - men spesielt sjangerfundamentalistiske, det er de ikke. Når de nå har gitt seg reggaesjefen i vold, skal man således kanskje ikke la seg overraske av at de aller største perlene kommer fra heller uventa hold? Banana Airlines, og framfor alt - Anita Skorgan! Nå skal du høre:


Kleive / Dissing / Reiersrud: Den Signede Dag

(11.10.00) Nå har du for alvor sjansen til å oppdage hvilke tette bånd det er mellom rock 'n roll og et par hundre år gamle salmer! Tro meg; "Den Signede Dag" - "Gud Signe Vårt Dyre Fedreland" på norsk - byr på Jon Lord/Ritchie Blackmore-utgaven av Iver Kleive/Knut Reiersrud! De som har hatt gleden av å høre Ulf Lundell synge "Deilig Er Jorden" aner hvilken vei vinden blåser.


Nåde og skjønnhet på Voss

(17.04.00) Palmehelg betyr for tilhengere av synkoper og tilliggende herligheter jazzfestival på Voss. I tillegg til mye god musikk er det alltid så forbanna trivelig oppe i fjellheimen, og dessuten gjør ikke all den friske lufta den minste skade heller.


4G: 4G

(28.02.00) Når de fire meget kompetente gitaristene Frode Alnæs, Bjørn Klakegg, Knut Reiersrud og Knut Værnes har satt hverandre et meget strengt stevne, kunne det vel nesten ikke gå galt. Vi er servert ei gitarplate som har alle muligheter for å bli en klassiker.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.