Ketil Bjørnstad: Floating
Det er knapt noen stor hemmelighet at Ketil Bjørnstad har et sterkt forhold til Melodien og at Melodien har et sterkt forhold til Ketil Bjørnstad. Gjennom rundt 30 år har vi hatt gleden av å bivåne dette gjensidige kjærlighetsforholdet og det har på ingen måte avtatt. Her treffer vi på Melodien og Bjørnstad i en helt ny konstellasjon og begge stortrives.
Det gode mennesket Ketil Bjørnstad har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli, en jazzpianist i tradisjonell forstand. "'Round Midnight" og "Here's That Rainy Day" kommer neppe til å stå på Bjørnstads repertoar noengang, for å si det slik. Det er da også helt greit - de nevnte standardlåtene står på setlista til nok pianister kloden rundt. Det Ketil Bjørnstad derimot har gjort og fortsatt gjør er å spille Ketil Bjønstad - det har gått ei klar linje i alt han har foretatt seg siden han begynte å omgi seg improviserende musikanter som Arild Andersen og Jon Eberson på tidlig 70-tall og fram til i dag.
Svært få har evnen til å trylle fram sterke og vakre melodier som Ketil Bjørnstad. Svært mange av dem roper etter tekster - tekster som ville ha fått dem til å bli potensielle schlägere. Personlig er jeg veldig fornøyd med at tekstene ikke finnes i mange tilfeller. Det gir oss som mottakere en mulighet til å gå inn i musikken på et mer fordomsfritt vis og det er slik jeg opplever at musikantene her også har grepet muligheten.
For første gang i sin mangslungne og mangefasetterte karriere har Ketil Bjørnstad gitt seg triokonstellasjonen i vold. Han hadde "unngått" trioen fram til nå fordi det var et så utfordrende format og fordi han var redd for å spille altfor mange toner hele tida! For å slå det fast med en gang: Ketil Bjørnstad var på alle vis klar for bukkespranget og har føyd nok en seier til sin eventyrlige liste.
Forutsetningene var liksom tilstede på alle slags vis for at dette skulle bli et møte av de sjeldne. Jan Erik Kongshaug hadde akkurat flytta inn i sitt nye Rainbow Studio og Bjørnstad hadde vært med til Tyskland for å plukke ut det nye Steinway-flygelet som skulle skape mye av grunnlaget for fortsettelsen av Rainbow-sounden. Alt har tydeligvis gått etter planen både med studio, flygel og musikk og når så Palle Danielsson, bassist par excellence, og ditto trommeslager og perkusjonist, Marilyn Mazur, takka ja til å være med på reisa, så kunne det nesten ikke gå galt.
Sjøl om dette er det første møtet mellom de tre, så er det åpenbart at det er store doser empati tilstede og at de har mye å snakke om. De 16 Melodiene er alle flotte utgangspunkt for ekskursjoner og den store og varme bass-sounden til Danielsson og det alltid like lekne perkusjonsspillet til Mazur både kler og åpner Bjørnstad i større grad enn kanskje noengang. De som har kost seg med triomusikken til Tord Gustavsen og Esbjörn Svensson vil garantert trives med "Floating" også - sjøl om den er helt annerledes, må vite.
Del på Facebook | Del på Bluesky