Ketil Bjørnstad: Grace

Er du kanskje en av dem som syns Ketil Bjørnstad etter hvert har gitt ut litt for mange plater som er litt for like? Det er greit med særpreg, liksom - men ønsker man av den grunn nødvendigvis hele sannheten i løpet av fire takter...? "Grace" er virkelig noe helt annet.


Denne introen må ikke oppfattes for negativt. Ketil Bjørnstad er i mine øyne en av de mest betydningsfulle kunstnere kongeriket frambrakte i siste halvdel av det tjuende århundre. Det samme ville jeg kunne si om Jan Garbarek.

Sammenligninga mellom disse svært så samtidige kunstnerne er langt fra tilfeldig valgt. Tvert imot; den kommer fordi de i mine ører rammes av samme type relevante kritikk. De har holdt på med nøyaktig det samme i litt for lang tid.

(Nå er jeg selvfølgelig klar over at disse bautaene i norsk musikkliv vil riste på hodet og mene at "ærlig talt; hvis ikke Rønsen skjønner forskjell på "Twelve Moons" og "Officium", så får det være hans sak! Hører han ikke forskjell på "The Sea" og "Salomos Høysang" - ja, så får også det virkelig være hans eget problem!"

Altså: Alle kan ikke være Miles "I've changed direction in music five times, who are you?" Davis. Men det fins kanskje en mellomting... Dette handler om både uttrykk og melodiføring. Mitt standpunkt skulle med dette i det minste være vel belyst.)

"Grace" er bestillingsverket Ketil Bjørnstad og hans håndplukka lag framførte under Vossajazz 2000. I slike sammenhenger - i hvert fall om man går rundt og bærer navnet "Ketil Bjørnstad - kan man velge på aller øverste hylle.

Valget kom til å falle på Anneli Drecker (vokal), Bendik Hofseth (vokal og tenorsax), Eivind Aarset (gitar), Jan Bang (live-sampling), Arild Andersen (bass), og Trilok Gurtu (perkusjon). Sjøl spiller orkesterlederen piano.

Det burde være unødvendig å fortelle at musiseringa - over hele linja - utøves særdeles tilfredsstillende.

Ved siden av Bjørnstads froventede "lydteppe", slås jeg i første omgang av to saker:

- Melodiene; de er påfallende lite Bjørnstad'ske. Vakkert, som forventa - men likevel, annerledes. Det er veldig lenge siden jeg hørte ei Bjørnstad-skive der jeg ikke umiddelbart ville sagt at "dette er selvfølgelig komponert av Ketil Bjørnstad". Fantastisk vakre "Lover's Infiniteness" er en god illustrasjon i så måte.

- Og da blir vi like gjerne der en stund, i den sangen - og hos Bendik Hofseth, som vokalist. Her er han, for første gang slik jeg oppfatter det, plassert i et musikalsk miljø der han virkelig kommer til sin rett, som sanger. Han har ingen stor stemme, men han besitter en vârhet i sitt vokale uttrykk som kler Bjørnstads låter til perfeksjon. (Hvilket Bjørnstad selvfølgelig har catcha; jeg tror neppe det var økonomien som bestemte da valget falt på en som både kunne spille saxofon og synge...)

Og Anneli Drecker? En åpenbaring - men det visste vi jo fra før.

"Grace" beveger seg gjennomgående som ei stillegående elv; små krusninger her og der, en ørret som vaker - kanskje personifisert i Eivind Aarset? - elveløpet som blir til en kulp, ja - kanskje passerer vi en fluefisker eller to på vår vei?

Det heftigste øyeblikket kommer som intro til kutt nummer seks, "Love's Growth". Arild Andersen: Hvilken kraft! Hvilken eleganse! Det fortelles at han overfor en toller en gang måtte bevise at han var i stand til å traktere sin håndbagasje; den tjenestemannen må ha vært førstemann inn på AFP-ordninga!

Dette er et live-opptak fra Vossajazz, og hvordan det lød i salen er jeg dessverre ikke i stand til å ha noen formening om. (Hvor er forresten applausen? Trilok Gurtu kan da umulig ha fått lov å avslutte enkelte av sine eksesser uten at noen fant grunn til å smelle håndflatene sammen?)

På plate er det særdeles vakkert, selv om interessen taper seg mot slutten av verket.


Del på Facebook | Del på Bluesky

«Terje Vigen» i ambisiøs musikaldrakt

(26.06.24) Man skulle kanskje tro at det meste som går an å gjøre med Henrik Ibsens «Terje Vigen» for lengst var gjort? Men nei da, Ketil Bjørnstad ville det annerledes. Og storslått, det ble det.


Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker – a perfect match

(20.11.22) Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker serverer moderne kammermusikk. De gjør det med bravur.


Ketil Bjørnstad i ord og toner

(25.04.22) Og det ble Covid-19, og Ketil Bjørnstad måtte overtales av Christer Falck. Fem kvarter solo piano, mutters aleine på scenen i Sentralen. Resultatet ble en nesten ubegripelig fin konsert.


Gratulerer med 70-årsdagen, Ketil Bjørnstad!

(25.04.22) Er han vår aller mest produktive kunstner? Ketil Bjørnstad fyller 70, og vi tar kontakt med to av hans musikervenner.


Ketil Bjørnstad har fullført sitt livsverk

(07.08.20) Med «Siste tiåret» gjennomfører Ketil Bjørnstad en bortimot umenneskelig oppgave. 4800 sider, skrevet i løpet av seks år. Mange har mer enn nok med å lese så mye på så kort tid. Forsøksvis beskriver han oppgaven slik:


Går det litt fort i svingene for Ketil Bjørnstad?

(11.05.20) Ynde og eleganse til tross – Ketil Bjørnstad og Guro Kleven Hagen har muligens hatt det for travelt?


Livet - sett og opplevd fra hotellrommet

(22.05.18) Hva fordriver man tida med når man bor på hotell – om ikke å skrive dikt?


Innover skal vi, vi skal innover

(24.05.15) Det er langt mellom solstrålene i innlandet. Her er så mangt man aldri får gjort.


Gratuler med dagen, Ketil Bjørnstad!

(25.04.12) En av våre aller mest betydningsfulle kunstnere fyller 60 i dag.


Ketil Bjørnstad: Floating

(15.09.05) Det er knapt noen stor hemmelighet at Ketil Bjørnstad har et sterkt forhold til Melodien og at Melodien har et sterkt forhold til Ketil Bjørnstad. Gjennom rundt 30 år har vi hatt gleden av å bivåne dette gjensidige kjærlighetsforholdet og det har på ingen måte avtatt. Her treffer vi på Melodien og Bjørnstad i en helt ny konstellasjon og begge stortrives.


Ketil Bjørnstad: Seafarer's Song

(04.04.04) Det åpner med klare referanser til "In A Silent Way". Men trompeteren heter Nils Petter Molvær, ikke Miles Davis, og saxofonisten Wayne Shorter er bytta ut med cellisten Svante Henryson. Det låter himmelsk bra - og Miles Davis hadde aldri Kristin Asbjørnsen i sin stall.


Ketil Bjørnstad: The Nest

(25.02.03) Ketil Bjørnstad er blant de kunstnerne her på kloden som har sin egen stemme. Selvsagt har Bjørnstads stemme vært under kontinuerlig utvikling, men grunntonen har vært der fra starten av. Her møter vi han i en ny konstellasjon med Anneli Drecker på vokal. Nok en gang lager Bjørnstad musikk som tar bolig - og blir der værende.


Ketil Bjørnstad: Before The Light

(21.10.02) Jeg har sikkert både sagt og skrevet det tidligere, men jeg skjemmer meg på ingen måte for å gjenta meg sjøl når det gjelder unikumet Ketil Bjørnstad: Noe stort mer kreativt og produktivt kulturmenneske finnes knapt. Nå har han skrevet musikk til en film som det aldri har blitt noe av, men det gjør ingen verdens ting: Musikken står tildels glitrende på egne bein, og måten den blir dandert på er både original og samtidig Bjørnstadsk.


Ketil Bjørnstad: Old

(04.12.01) Multikunstneren Ketil Bjørnstad er i besittelse av et ukjent antall talenter. I mine øyne og ører er kanskje hans største talent hans evne til å utnytte sine mangeslungne kvaliteter. Det store verket "Old" er nok en bekreftelse av denne påstanden.


Ketil Bjørnstad: Early Years

(26.03.01) Ketil Bjørnstad er uten tvil den mest produktive norske kunstneren både kvalitets- og kvantitesmessig de siste 30 åra. Starten på det som etterhvert også har blitt en spennende reise udi improvisasjonens irrganger får vi være med på gjennom dette tilbakeblikket på noen av høydepunktene fra 70-tallet.


Bob Marley På Norsk: Inn Fra Kulda

(14.02.01) Man kan si mye rart om plateselskapet Tylden & Co - og det gjøres da også fra tid til annen - men spesielt sjangerfundamentalistiske, det er de ikke. Når de nå har gitt seg reggaesjefen i vold, skal man således kanskje ikke la seg overraske av at de aller største perlene kommer fra heller uventa hold? Banana Airlines, og framfor alt - Anita Skorgan! Nå skal du høre:


Nåde og skjønnhet på Voss

(17.04.00) Palmehelg betyr for tilhengere av synkoper og tilliggende herligheter jazzfestival på Voss. I tillegg til mye god musikk er det alltid så forbanna trivelig oppe i fjellheimen, og dessuten gjør ikke all den friske lufta den minste skade heller.


Ketil Bjørnstad/David Darling: Epigraphs

(06.04.00) De fleste av oss opplever behovet for å trekke oss tilbake for å finne frem til eller inn til noe. En reise sammen med Ketil Bjørnstad og den amerikanske cellisten David Darling er garantert et alternativ i så måte.


Vossajazz 2000

(17.01.00) Nils Petter Molvær, Victor Bailey Group, Abbey Lincoln Quartet, Bugge Wesseltoft og Ketil Bjørnstad: Her er toppnavnene på årets Vossajazz. Se også opp for rockabillygjengen i The Paladins.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.