Ketil Bjørnstad: Grace
Er du kanskje en av dem som syns Ketil Bjørnstad etter hvert har gitt ut litt for mange plater som er litt for like? Det er greit med særpreg, liksom - men ønsker man av den grunn nødvendigvis hele sannheten i løpet av fire takter...? "Grace" er virkelig noe helt annet.
Denne introen må ikke oppfattes for negativt. Ketil Bjørnstad er i mine øyne en av de mest betydningsfulle kunstnere kongeriket frambrakte i siste halvdel av det tjuende århundre. Det samme ville jeg kunne si om Jan Garbarek.
Sammenligninga mellom disse svært så samtidige kunstnerne er langt fra tilfeldig valgt. Tvert imot; den kommer fordi de i mine ører rammes av samme type relevante kritikk. De har holdt på med nøyaktig det samme i litt for lang tid.
(Nå er jeg selvfølgelig klar over at disse bautaene i norsk musikkliv vil riste på hodet og mene at "ærlig talt; hvis ikke Rønsen skjønner forskjell på "Twelve Moons" og "Officium", så får det være hans sak! Hører han ikke forskjell på "The Sea" og "Salomos Høysang" - ja, så får også det virkelig være hans eget problem!"
Altså: Alle kan ikke være Miles "I've changed direction in music five times, who are you?" Davis. Men det fins kanskje en mellomting... Dette handler om både uttrykk og melodiføring. Mitt standpunkt skulle med dette i det minste være vel belyst.)
"Grace" er bestillingsverket Ketil Bjørnstad og hans håndplukka lag framførte under Vossajazz 2000. I slike sammenhenger - i hvert fall om man går rundt og bærer navnet "Ketil Bjørnstad - kan man velge på aller øverste hylle.
Valget kom til å falle på Anneli Drecker (vokal), Bendik Hofseth (vokal og tenorsax), Eivind Aarset (gitar), Jan Bang (live-sampling), Arild Andersen (bass), og Trilok Gurtu (perkusjon). Sjøl spiller orkesterlederen piano.
Det burde være unødvendig å fortelle at musiseringa - over hele linja - utøves særdeles tilfredsstillende.
Ved siden av Bjørnstads froventede "lydteppe", slås jeg i første omgang av to saker:
- Melodiene; de er påfallende lite Bjørnstad'ske. Vakkert, som forventa - men likevel, annerledes. Det er veldig lenge siden jeg hørte ei Bjørnstad-skive der jeg ikke umiddelbart ville sagt at "dette er selvfølgelig komponert av Ketil Bjørnstad". Fantastisk vakre "Lover's Infiniteness" er en god illustrasjon i så måte.
- Og da blir vi like gjerne der en stund, i den sangen - og hos Bendik Hofseth, som vokalist. Her er han, for første gang slik jeg oppfatter det, plassert i et musikalsk miljø der han virkelig kommer til sin rett, som sanger. Han har ingen stor stemme, men han besitter en vârhet i sitt vokale uttrykk som kler Bjørnstads låter til perfeksjon. (Hvilket Bjørnstad selvfølgelig har catcha; jeg tror neppe det var økonomien som bestemte da valget falt på en som både kunne spille saxofon og synge...)
Og Anneli Drecker? En åpenbaring - men det visste vi jo fra før.
"Grace" beveger seg gjennomgående som ei stillegående elv; små krusninger her og der, en ørret som vaker - kanskje personifisert i Eivind Aarset? - elveløpet som blir til en kulp, ja - kanskje passerer vi en fluefisker eller to på vår vei?
Det heftigste øyeblikket kommer som intro til kutt nummer seks, "Love's Growth". Arild Andersen: Hvilken kraft! Hvilken eleganse! Det fortelles at han overfor en toller en gang måtte bevise at han var i stand til å traktere sin håndbagasje; den tjenestemannen må ha vært førstemann inn på AFP-ordninga!
Dette er et live-opptak fra Vossajazz, og hvordan det lød i salen er jeg dessverre ikke i stand til å ha noen formening om. (Hvor er forresten applausen? Trilok Gurtu kan da umulig ha fått lov å avslutte enkelte av sine eksesser uten at noen fant grunn til å smelle håndflatene sammen?)
På plate er det særdeles vakkert, selv om interessen taper seg mot slutten av verket.
Del på Facebook | Del på Bluesky