Uforlignelige Paul McCartney

Dette skulle strengt tatt ikke være mulig. Har Paul McCartney lagd sitt beste album på godt og vel 50 år?

Av Arild Rønsen // 30.05.26

Lista over notabiliteter som har søkt hans tjenester innbefatter blant andre Justin Bieber, Elton John, Brandi Carlile, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Pearl Jam, Iggy Pop – og altså Paul McCartney. Legg gjerne til at han er gitarist i The Earthlings, backingbandet til Eddie Vedder når han velger å ta en pause fra Pearl Jam.

Ellers er «The Boys of Dungeon Lane” et vaskeekte soloprosjekt. Macca spiller alle instrumentene sjøl, og har til og med skrevet strykerarrangementene. Det er vel unødvendig å si at bass-spillet er på plass. Mer imponerende er det at han får dette til å låte som et band.

På tale om arrangementene – i «Salesman Saint» inkluderer han lyden av mjuta trompeter i Duke Ellington-stil, og her har han faktisk fått ekstern assistanse. Men, ja – this man’s got style.

Med et visst vemod registrerer opphavsmannen at han har skrevet sanger om fortida. Men som han også sier – hva skal jeg ellers skrive om? Betyr dette at han har skrevet sitt liv? Nei, sånn sett er dette bare starten. Dette er et album som handler om Paul McCartneys oppvekst, barndommen og ungdommen.

Det var i Dungeon Lane han lekte som guttunge og seinere ble tenåring. «The place we used to play was in the middle of the street // But it was home to us”. Han synger sammen med Ringo, og mang en Beatles-nostalgiker vil nok kjenne presset av en liten tåre i øyekroken.

Tekstene er virkelig gode, de beste Paul McCartney noen gang har levert. Mange av dem er reindyrka sosialrealisme av ypperste klasse. Om å vokse opp i trange kår - «working every godgiven moment to make enough to pay the rent”. En vakker hyllest til sine foreldre – “they couldn’t take any more but they had to carry on”. Etterkrigstida i en fattig del av Liverpool, da underholdninga besto av en radio og et piano.

Men de hadde hverandre, mamma og pappa McCartney. Hun skulle fått høre dette: “She makes enough to raise a family // She's working all day to bring in the pay // She's taking good care of me // Giving me every opportunity”. Og, selv om pappa hangla litt – “She loves him with all her heart and soul”.

Musikken er nærmest urovekkende vital. Jeg kommer til å tenke tilbake på «Ram», og da skal vi tilbake til 1971. Det er smått umulig å skrive «The Back Seat of My Car» om igjen, men mange av disse nye sangene er like gode som «Uncle Albert/Admiral Halsey», «Long Haired Lady» og «Monkberry Moon Delight». Og han synger like fint! Kors på halsen.

Om dette skulle vise seg å bli nå 83 år gamle Paul McCartneys svanesang på albumfronten, vil han ha gjort med en stil få trodde var mulig. Og dette er – NB! – ikke et album som er «bra til å komme fra en gammel mann». «The Boys of Dungeon Lane» er kort og greit et helt utenom det vanlige fint popalbum.

Tilbakeskuende, ja. Men like fullt framoverlent. Nå har han levert et album fra tida «before we learned to twist and shout». Kanskje har han kapasitet til å lage ei plate om hvordan livet arta seg som en Beatle? Det er lov å håpe.