Endelig - Lonely Crowd!
Dette er ei sånn skive der hver låt er bedre enn den forrige. Selv med repeat-funksjonen på blir de bare bedre og bedre.
Endelig kommer det ny musikk fra Lonely Crowd! Og det er fryktelig lenge siden sist, hvertfall for meg som ikke fikk med meg «The Not-So-Great Britain» (2012). Strengt tatt ga de ikke ut noe særlig da jeg var aktiv fæn, for Stig Jakobsen var ikke bare en av de hyggeligste jeg jobbet med i femte etasje på Sentrum Scene, men også skikkelig kul og spejsa rockestjerne. Kanskje mest med Vampire State Building; Lonely Crowd var litt mer «normalt» i forhold.
Lonely Crowd anno 2026 består av Stig Jakobsen (vokal, gitar), Kine Kjær (vokal), Frank Cock (gitar) og Eirik Roald (cello). «Det høres da ut som det er mange flere instrumenter!» tenker du kanskje, og det stemmer. På skiva har de også med Edel Marie Mathiassen (vokal), Kevin Armstrong (bass, mandolin), Rudi Nikolaisen (bass), Thomas Henriksen (piano), Aksel Tjora og Magnus Forsberg (trommer). Mange nevnt, sikkert noen glemt.
Jeg er mest frista til å begynne bakfra. «Phnom Penh» er Peter Gabriel på sitt mest eksperimentelle og interessante, sånn sent åttitall. «The Performance» er en fantastisk låt som minner veldig om «The Gift» (Velvet Underground, 1968). «Morning Star» åpner med ei spilledåse. Og endelig kommer fasiten på hva som har manglet på «Blue Monday» (New Order, 1983): celloen til Roald.
Og jeg oppdaget plutselig at det faktisk er tekst på eplestrømminga på første låta. Et dikt. En gave. Som beskriver tiden jeg jobbet i samme etasje som Stig på en prikk. «Remember all those nights // Those endless, wonderful, painful, crazy summer nights // All those years ago, we thought it wouldn’t end // Oh, is it over? // The world was just a playground // And everything was free // We didn’t know that we could die // ’cause we just learnt to fly»
Dette er ei sånn skive der hver låt er bedre enn den forrige. Selv med repeat-funksjonen på blir de bare bedre og bedre. Tekstene er fantastiske små historier og melodiene har en smått magisk verdi. Komplekse, såre, lett melankolske. Ingen av låtene er forutsigbare på noe vis. Celloen til Roald synger. Pianoet til Henriksen har noe smått Mike Garsonsk over seg.
Og stemmene til Jakobsen, Kjær og Mathiassen er så vakre i sin enkle kompleksitet. Det er så mange nivåer og intrikate lyder i alle sangene, og jeg finner nye detaljer ved hver gjennomlytting. Noen synes sikkert det er en snodig sammenligning, men jeg drar likevel frem Sleep Tokens «Even in Arcadia» fordi det er noe med kompleksiteten i begge skivene. Samt bruk av noe som høres ut som en xylofon og spilledåse.
Expect the unexpected. These are not the droids you are looking for, but it is the album you’ve been waiting for. Dette er faktisk en ufattelig kul skive som er en sterk konkurrent for min Topp ti-liste i desember. Jeg tror faktisk ikke det er noen som ikke vil finne noe de liker her. Smått eksentrisk og helt fantastisk.
Låtliste: Wait Till Tomorrow // Appalling Laughter // Israel Tea // The Country Boy // Not On My Watch (feat. Wholy Martin) // Eternal Snow // So Tired Of Waiting // The Performance // Blue Monday // Phnom Penh (Where Theres A Will) // Morning Star
Del på Facebook | Del på Bluesky