(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.
(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.
(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!
(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!
(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.
(19.09.25) De 11 låtene glir behagelig av gårde, med et uttrykk som både føles tidløst og smått eksperimentelt. Låtene glir forbi som skyer man nikker til, men ikke helt husker fasongen på.
(16.09.25) Turneen begynner førstkommende fredag. Tenna i tapeten og hæla i taket!
(12.09.25) Suede er ute med sitt tiende album. De klinker til med et absolutt perfekt album, mørkt og dramatisk. «Antidepressants» viser at de fortsatt er et spennende band. Et band som fornyer seg og går videre, selv mer enn 30 år etter debutalbumet.
(10.09.25) Indiefolkrockens store helter med sitt første album som trio – etter tre års stilhet. Velkommen tilbake, skal de være.
(07.09.25) Hopalong AKA fyrer opp 2025 med et album så eksplosivt at det vil skape rystelser i hele den norske musikkstaten. Dette er nemlig resultatet av et unikt samarbeid mellom Trondheims ska-legender Hopalong Knut og den oslobaserte rap-legenden Aslak Borgersrud fra Gatas Parlament. Sammen skaper de en unik musikalsk opplevelse - et forbilde.
(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?
(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!
(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.
(23.08.25) Med sitt fjerde album, «The Clearing», bekrefter Wolf Alice sin posisjon som et av Storbritannias mest spennende band. De følger her opp «Blue Weekend» fra 2021, albumet som ga dem et stort publikum. De tar nå musikalske steg videre – inn i et landskap der 70- og 80-tallsreferanser møter moderne pop-rock med nerve og dybde.
(21.08.25) Genre skal rives i fillebiter, blandes og settes sammen helt feil – det er da magi skapes. Fra rå metalcore til sarte ballader. Og han har en stemme jeg får frysninger av, for den er så sjukt bra.
(16.08.25) Et lite, instrumentalt mesterverk? Ja, jeg vil gå så langt. Men Frode Andresen har du kanskje ikke hørt om?
(12.08.25) Rått, ærlig og akkurat passe skranglete. Slik Hurula skal låte.
(05.08.25) Når bandet kommer fra Wales og debuterer I 1997, er det nesten uunngåelig at trådene dras I retning The Manic Street Preachers. Men i tilfellet Stereophonics og Manics er det så godt som bare geografien som er sammenfallende.
(03.08.25) Det begynner å bli mange av de gamle som er «still on the top», artister som er levende bevis på at de gamle ofte er eldst. Altså best.
(01.08.25) I kategorien «lekkert dandert pop/rock» stiller skottene i elitedivisjonen.
(30.07.25) Man veit ikke alltid hva slags musikk man får servert når den nå 67 år gamle ringreven gir seg til kjenne. Men at resultatet blir bra – ja, i så måte er han garantist.
(27.07.25) Sjokkrockens mester lykkes med det meste. Her er kort sagt alt akkurat som det skal være.
(24.07.25) For første gang gir Trisha Yearwood ut et et album der hun hele veien er kreditert både som låtskriver og produsent. Hun kommer ypperlig ut av begge øvelsene.
(20.07.25) Dette må være den svakeste samling Dylan-låter jeg noen gang har hørt.
(16.07.25) Steve Hackett var gitarist i den musikalske storhetstida til Genesis, så om noen skal ha lov å gjøre dette må det nesten være han. Ikke helt Genesis, men tett innpå selve nerven i bandet.
(15.07.25) HAIM – de insisterer på å skrive det sånn – utfordrer skillet mellom indie og pop. Hvorfor er ikke dette pur pop?
(13.07.25) Med sitt andre album konsoliderer Wet Leg stillinga som et av post-punkens mest interessante band.
(11.07.25) Lurer du på hvorfor mange av oss i en periode betrakta U2 som «verdens beste band»? Her kommer tre bevis på at vi ikke var helt på jordet.
(09.07.25) Ryktene har gått lenge. Berlins store sønn har covret Berlin-trilogiens far! Eller, akkurat det var ikke et rykte, for flere i discorden til Neubauten var tilstede. Men at det skulle gies ut, det var litt mer usikkert.
(07.07.25) Etter over 20 år bak tangentene i Jamiroquai, trer Matt Johnson nå frem i egen funk-glans med sitt andrealbum "Warrior Princess" – en plate som høres ut som om 70-tallet, romfart og klimakamp har gått sammen i en varm gruppeklem.
(24.06.25) Therese Ulvan kunne ha godt av en time eller to i tenkeboksen – og kanskje se seg drøyt ti år tilbake i tid?
(21.06.25) Debutalbumet "Do You See What I See" fra bandet Tumultr treffer blink. Dette er ikke bakgrunnsmusikk, men musikk som krever og fortjener oppmerksomhet. Albumet er en reise gjennom rytmer, stemninger og sjangermøter, uten å miste retning.
(19.06.25) Han synger fortsatt fletta av de aller fleste. Når låtmaterialet i tillegg er prima, er det duka for a big party.