Sløyt og slapt fra Røverne
Folk & Røveres eneste liveopptreden denne høsten ble en litt blanda opplevelse. Åstedet var Blå og anledningen var Oslo Jazzfestival. Først måtte vi lide oss igjennom en halvakustisk oppvarmingsact (Shining), som lød som en blanding av skjeggjazz og heroinjazz, og som aldri tok slutt. Til og med Røver-høvding Ulph begynte å bli rastløs i de langdrøye timene før disiplene hans endelig kunne entre scenen i et rimelig fullsatt lokale nærmere halv to på natta.
Folk & Røvere / /
Ulph hadde tidligere avslørt at han til undertegnedes store skuffelse ikke kom til å stå på scenen, men kun skulle overvåke det hele fra miksepulten.
De åpna med en triphopversjon av "Flickan I Havanna". Ganske morsomt, hvis du var i stand til å høre Nancys altfor lavt skrudde vokal gjennom teipene som lå i bånn og Sjur Miljeteigs sordinbefengte trompet.
Hun fikk sunget et par låter til, før de begge gikk av og teipene fikk spille seg gjennom en hel "låt" uten folk på scenen. En litt merkelig live-variant, som unektelig virka litt demoralisernde på et forventningsfullt publikum.
Så kom Ranveig (visstnok fra utestedet Fru Hagen) opp og sang en tøff og punka versjon av den nye singelen, "Dust", og responsen fra salen var ikke til å ta feil av. Vill jubel, og konserten var "back on the track", trodde vi. Men Ranveig løp bare rett ned igjen - og det oppsto en laaang pause. Litt amatørmessig regissert.
Deretter entra Beate Lech og sang "Bris" og "Fru Hagen" på sin vanlige "påle i ryggen"-måte, mens hun sto og veiva fælt med arma for å komme inn i groovet. Trompetist Sjur var fremdeles med oss, og bestemte seg for å ta over hele showet sjøl, da frøken Lech tok kvelden.
Ut av PA'n strømmet kompet til Sinatras "Fly Me To The Moon", forsterka av techno-groove, og publikum tok helt av. Jeg ble stående med en litt flau smak i kjeften da jeg oppdaga at Sjur sto og mima til playbacket. Selv om leppene hans var rimelig bra synkronisert med sangen avslørte han seg gjennom dårlig pustekoordinering. Det er mulig at dette var en gimmick i seg sjøl, at man skal kjøre full playback-pakke, mener jeg - men for meg ble dette for mye Great Garlic Girls.
Flere faktorer tyda imidlertid på at hele gig'en var et lavbudsjett-opplegg, som ga seg utslag i at de hadde måttet droppe røykmaskinen. Dette måtte Sjur kompensere for ved å kjederøyke hele konserten gjennom - selv på de Kruder & Dorfmeister-aktige låtene han spilte trompet. På den måten fikk de skapt en New York-jazz-club-stemning uten større kostnader enn et par tjuepakninger Prince.
Nå tok DJ'ene stadig mer over og kjørte ut soul- og disco-kompene sine. Ingen av jentene kom opp og sang noe mer, og vi var vel litt skuffa da det hele var over halvannen time seinere. Neste gang bør Ulph sjøl vise seg på podiet. At Sjur Miljeteig skal være Folk & Røveres røde tråd gjennom en hel konsert er mer enn jeg klarer å svelge, selv om jeg ikke har noe i mot ham i seg sjøl. Jeg mener bare det gir en feil identitets-følelse i forhold til hva jeg forbindet med Folk & Røvere.
Del på Facebook | Del på Bluesky