Oslo Jazz Circle: Volum 1 + 2

Oslo Jazz Circle er en institusjon i norsk jazzliv. I fjor fylte OJC 50 år og markerte det bl.a. med en kjempekonsert i Oslo Konserthus. Her prøver Odd Børretzen og omtrent det som kan krype og gå av norske musikanter fra tradjazz og fram til bebop å forklare hvor jazzen kom fra og hvor den er.



OJC har vært og er fortsatt, såvidt jeg skjønner, en klubb for mennesker som tar sin jazz alvorlig. Det går utallige historier om hva slags kunnskaper man skulle sitte på for å bli regnet med i det gode selskap. Om de er korrekte eller ei betyr forsåvidt ikke så mye - det viktige i denne sammenhengen er at OJC gjennom sin virksomhet generelt og med denne jublileumskonserten spesielt har dokumentert både mangfoldet og kvaliteten på norsk jazz de siste 50 åra.

"Jazz er en forunderlig ting," begynner Børretzen sine sedvanlige underfundige, intelligente og interessante betraktninger - betraktninger det swinger av sjølsagt, med hjelp fra Einar Iversen (piano) og Halvard Kausland (gitar). Utgangspunktet til Børretzen er det vanskelig å være uenig i og musikken på disse to CD-ene er bare med på å understreke det. Tradjazz, swing, bebop, cool, blues, elevert pianojazz (Iversen og Egil Kapstad), kremen av norske vokalister fra denne perioden med Laila Dalseth, Karin Krog og Nora Brockstedt (!) i spissen, er hovedingrediensene i denne velkomponerte menyen.

Det låter som om alle de tilstedeværende - det være seg både på scene og i sal - hadde en særdeles hyggelig aften, og det er sjølsagt også hyggelig at alle vi andre samt evigheten har fått anledning til å være med på denne begivenheten.

OJC har allerede gjort mye fortjenestefullt arbeid for norsk jazz. Det å arrangere denne festaftenen og ikke minst få høydepunktene gitt ut på CD føyer seg pent inn i rekken. Ambisjonene til OJC strekker seg også til å sørge for at mer av norsk årgangsjazz tilflyter massene, og hvis kvaliteten på det vi blir servert i framtda er på høyde med disse utgivelsene er det bare å begynne å glede seg.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jeg mener, Odd Børretzen – wow!

(26.10.22) I dag oversvømmes vi av podkaster, som egentlig ikke er noe annet enn et radioprogram. Alle – absolutt alle – som lager dem, burde få i hjemmelekse å lese denne boka, helst fra perm til perm. For Odd Børretzen lagde radio på alvor!


Lars Martin Myhre: Stengetid?

(28.11.06) Lars Martin Myhre har nå passert 50, og feirer begivenheten med å gi ut en fabelaktig fin plate. "Stengetid?" er norsk visepop av ypperste merke, og et album som for alvor bør få folk til å forstå at Lars Martin Myhre er mye mer enn bare skyggen til Odd Børretzen.


Helt ålreit på Rockefeller

(26.10.02) (Oslo/PULS): Det ble nok tappet mer rødvin enn øl på Rockefeller fredag kveld. Et voksent publikum utgjorde naturlig nok kjernen av det relativt fullstappede lokale, da Odd Børretzen og hans gode medhjelpere harselerte over livets underfundigheter.


Bob Marley På Norsk: Inn Fra Kulda

(14.02.01) Man kan si mye rart om plateselskapet Tylden & Co - og det gjøres da også fra tid til annen - men spesielt sjangerfundamentalistiske, det er de ikke. Når de nå har gitt seg reggaesjefen i vold, skal man således kanskje ikke la seg overraske av at de aller største perlene kommer fra heller uventa hold? Banana Airlines, og framfor alt - Anita Skorgan! Nå skal du høre:


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.