Ketil Bjørnstad: Early Years
Ketil Bjørnstad er uten tvil den mest produktive norske kunstneren både kvalitets- og kvantitesmessig de siste 30 åra. Starten på det som etterhvert også har blitt en spennende reise udi improvisasjonens irrganger får vi være med på gjennom dette tilbakeblikket på noen av høydepunktene fra 70-tallet.
Ketil Bjørnstad er ingenting annet enn et unikum. Hans evne til ustoppelig å skifte fokus fra litteratur til musikk er det kun han og Ulf Lundell som har intellektuell kapasitet til å bedrive i vår kultursfære i alle fall.
Helt siden han - Bjørnstad - ikke Lundell - debuterte som klassisk pianist, har forventningene til hva "vidunderbarnet" skulle levere vært skyhøye og sjelden eller aldri har vel noen greid å oppfylle dem i den grad Bjørnstad har klart det.
Dette tilbakeblikket er mest interessant med hensyn til å vurdere hvor musikanten Ketil Bjørnstad er i dag og hvor veien starta og blei til underveis. De 14 spora her er henta fra seks innspillinger fra perioden 1973 til 1980 - innspillinger og ikke minst enkeltlåter som etterhvert har fått bortimot legendestatus.
Bjørnstads evner som låtsnekrer og melodiker har aldri vært trukket i tvil. Det har det heller ikke vært noen grunn til. Når vi innledningsvis her blir servert "Blåmann", "Berget det blå", "Gjesten" og ikke minst "Sommernatt ved fjorden", så er det liksom ikke noen vits å begynne å mase med akkurat det. Det er et menneske som vil fred som evner å skape slike låter.
Det er ingen tvil om at Bjørnstad, med sin klassiske musikk-bakgrunn, søkte og fant mye i Keith Jarretts måte å skape og spille på. Det er ingen tilfeldighet at innspillingene vi finner musikk fra her, kom i samme periode som klassikerne "Belonging" og "My Song" der Jarrett samarbeida med våre egne storheter Jon Christensen og Jan Garbarek.
Melodisk finnes det flere likhetspunkter, men Bjørnstad vil være den første til å innrømme at han verken var eller er noen jazzmusikant i tradisjonell forstand. Derfor er det så fint å få satt dette i perspektiv gjennom denne utgivelsen: Bjørnstad per i dag er i stand til å skape lange, logiske, rytmiske, spennende linjer i sitt spill, noe han sleit med fra tid til annen på 70-tallet. Det sto på ingen måte på viljen, men hans manglende bakgrunn fra jazz og tilliggende herligheter var nok mye av årsaken. Han var enkelt og greit ingen stor improvisator på denne tida, noe han har utvikla seg til å bli i dag.
På den improvisatoriske sida er det likevel mye å glede seg over her: Arild Andersen med sin alltid like store og varme basstone, Jon Ebersons allerede den gang høyst personlige og tøffe gitarspill og en av kongerikets aller mest undervurderte musikanter, saksofonisten Knut Riisnæs, gjorde mye ut av Bjørnstads usedvanlig vakre utgansgpunkt.
Ketil Bjørnstad har vært og er en av kultur-Norges viktigste og mest retningsgivende personligheter. 70-tallet var en viktig epoke i hans utvikling - "Early Years" er nok en bekreftelse på det, spesielt for dem som ikke opplevde 70-tallet live.
Del på Facebook | Del på Bluesky