Innover skal vi, vi skal innover

Det er langt mellom solstrålene i innlandet. Her er så mangt man aldri får gjort.

Av Arild Rønsen // 24.05.15

I Froland fins mest av alt bare trær. Skog – gjennomboret av Nidelva og Tovdalselva. Jeg ser for meg små tømmerhus som ble malt i hvitt for hundre år siden, humpete skogsveier, smale stier, masse uvørent gress, en traktor her og der. Et reint mareritt for en bygutt som meg. Ketil Bjørnstad skal ha blitt kontakta fordi han i mange år holdt hus ikke så langt unna, men langt nok unna til at han befant seg ute i fjæresteinene – og det lyder jo straks mer oppløftende. Åpne landskap.

Så ville det seg slik, at da Bjørnstad hadde utført oppgaven, så ville ingen høre resultatet! Var det 12 billetter som ble solgt? Konserten ble avlyst! Om det var dette som førte verket til Kongshavn Studios i Kristiansand, får vi helst ty til munnhellet om at «aldri så gæli, så er det godt for noe». Men frolendingene? De må finne seg i å stå i skammekroken.

Men hadde ikke Ole Paus en gang for alle sagt farvel til karrieren som plateartist? Jo – men dette er noe helt annet. «Frolandia» er Ketil Bjørnstads plate, der Ole Paus velvilligst har stilt sin sonore røst til rådighet. Er han landets beste vokalist? Akkurat her og nå er jeg villig til å underskrive på en slik påstand.

Ketil Bjørnstad har skrevet 17 nye sanger, og den som lytter med et halvt øre vil fort kunne komme til å oppfatte det som 17 helt like sanger. Omtrent som uforstående mener The Rolling Stones ikke har skrevet hundre sanger, men den samme sangen hundre ganger.

Det går aldri fort for seg i «Frolandia». Men dagliglivet i Froland er vel kanskje heller ikke prega av full fres? Det er noe med innlandet der inni meg … der går nu dagan, som de sier på andre kanter av landet mellom knatter og knøs. Men om livet langt inne i skogene sikkert fra tid til annen kan synes monotont, er Ketil Bjørnstads fortelling om dette landskapet så mangfoldig at de får tankene til å fly til Neil Youngs beretning om stedene der han har funnet ro – langt inn i innlandet, i USA.

Musikken framføres av en sekstett, der vokal og piano gir seg sjøl. Annbjørg Lien spiller nykkelharpe og hardingfele, Rolf Kristensen trakterer gitarer og irsk bouzouki, Tom Rudi Torjussen tar seg av det perkussive, mens Ole Kelly Kvamme spiller el-bass. Det låter fantastisk. Men om det er lov å stille et reint musikkfaglig, arrangementsmessig spørsmål: Er ikke dette et låtmateriale som nærmest roper på den virkelige store fela, ståbassen …?

Noen setninger om de enkelte låtene, hver for seg? Det blir en meningsløs øvelse – og det tar jeg for gitt at du for lengst har forstått.