(20.11.25) Melodisk progthrashdeathmetal? Absolutt et band det er verdt å følge med på videre.
(20.11.25) På sin ellevte konsert i Oslo gjør Swans det igjen: I løpet av 2 timer forvandler de Vulkan Arena til et eget, lukket univers. Det amerikanske eksperimentelle kunst-rockebandet fra New York, leverer en sjelsettende kulturell reise – majestetisk, intenst, suggerende og så massivt at både kropp og sinn er som i en renselsesprosess.
(19.11.25) Det traff en nerve i meg, det ble større enn noen annen konsert jeg har sett med dem. Mer personlig? Kan det være at Seigmen-gutta på noe vis var mer nakne enn de pleier?
(19.11.25) Fett - meget lovende hardcore fra Bergen.
(19.11.25) Kristi Brud live er råtøft, det er høyenergisk og de spiller så svetten spruter.
(17.11.25) En knapp time med Norges beste post-2000 band er absolutt ikke nok.
(14.11.25) Dan Bejar og hans seks mann sterke lag åpner overraskende sterkt. Vi lar oss fort fange i den hypnotiserende stemningen og det detaljrike lydbildet. Konserten som helhet fremstår dynamisk og innholdsrik, og gir lyst til å gå i dybden på de sju albumene vi fikk smakebiter fra.
(13.11.25) «We all know love is stronger than hate, but that isn’t very metal, so instead we say: Don’t get bitten by the wrong ones!» - klar tale fra Dr. Dead, leder for en gjeng med levende zombier som tilfeldigvis ser mer ut som ghouls - demonio necrófago, som det så fint heter på spansk. Gjenferd er så kjedelig ord, synes jeg.
(12.11.25) Livemusikk blir knapt bedre enn dette. Spidergawd, uansett format, er en fryd å se og høre. Kanskje er de Norges beste rockeband akkurat nå?
(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.
(02.11.25) Jamaicanske The Congos ble hentet ut av glemselen til Oslo World og et utsolgt Cosmopolite. De lyktes med å skape gode vibrasjoner, selv uten falsett-stemmen til Cedric Myton som ble syk kort tid i forveien. Smil og dans hvor enn du snudde deg. Rootsreggae som går rett til hjertet.
(27.10.25) Årets Høstsabbat bekrefter nok en gang sin posisjon som et av de mest spennende møtepunktene for den eksperimentelle og (bly)tunge delen av rockescenen. Med et program (ca. 25 band) som spenner fra avantgarde og prog til doom, death, speed, stoner og post-metall, gir festivalen et sjeldent innblikk i musikalske uttrykk som ofte lever utenfor rampelyset.
(26.10.25) Jeg har forlengst gått surr i hvor mange ganger jeg har sett STORM nå. Minst fire, dette var kanskje sjette konserten? Og jeg må jo bare innrømme det: Jeg synes det er utrolig moro å se utviklingen fra Tons of Rock for to år og fire måneder siden.
(25.10.25) «Åh fy faen! Jeg var så redd for at det ikke skulle komme noen, og så er dere så mange!» Vokalist Jonas Wesetrud Hansen ser utover et nesten fullt Parkteatret. «Det er en ære å spille vår aller første headlinerkonsert her i kveld!»
(22.10.25) På menyen: Barokk kammerpop, kunstrock, progressiv folk og eksperimentell rock med subtile skiftninger og variert musikalsk tilnærming. Black Country, New Road - til tonene av "I Dovregubbens hall" ankommer de scenen, etter at vi først har latt oss forføre av oppvarmerne Westside Cowboys’ skranglete americana med snitt av The Pogues.
