Flea redder jazz fra midtlivskrisa
Det føles virkelig som en musikalsk reise, fra en etablert musiker som fortsatt søker etter nye måter å uttrykke sin musikalske nysgjerrighet på.
En av populærmusikkens mest ikoniske skikkelser, Flea, trer nå frem i et nytt og overraskende lys på sitt debutalbum "Honora". Mest kjent som den rastløse bassisten i Red Hot Chili Peppers, vender han nå tilbake til jazzrøttene som formet ham før berømmelsen. Med produsent Josh Johnson bak spakene (mannen bak Meshell Ndegeocellos Grammy-vinnende 2023-album The Omnichord Real Book"), viser Mr. Balzary her en annen, mer dempet side. Ja, den tidligere superenergiske bassisten fremstår nå mer tilbakeholdt og introspektiv, samtidig som han utfolder en ny og spennende musikalitet.
Albumet startet tydeligvis som en nødvendighet, fordi da Flea var rundt 60 år tok han to år med daglig trompet-øving for å gjenoppdage sitt tidlige forhold til instrumentet. Resultatet er ikke en ren nostalgitripp, men et gjennomtenkt møte mellom improvisatorisk jazz, elektroniske eksperimenter og subtile pop- og rockereferanser. Albumet er oppkalt etter et kjært familiemedlem og albumcoveret er et bilde fra 1960‑tallet av Fleas svigermor Shahin Badiyan i Iran.
Åpningen «Golden Wingship» etablerer tonen, da den er både fri og leken. «A Plea» dykker dypere i jazzarven med en overraskende varme og en tydelig basslinje, mens teksten understreker Fleas politiske engasjement. Han kommer med en direkte og menneskelig påminnelse om fellesskap midt i et splittet landskap. Det føles ikke påtatt, men faktisk genuint.
Noen spor bryter med mine forventninger, slik som den 11 minutter lange «Frailed», som kombinerer glitchy synth og statiske teksturer. Det gir et moderne preg før blåsen drar stykket tilbake mot albumets kjerne. «Morning Cry» føles som en late night jazz-session, da den er intim og improvisatorisk trygg. Det er i disse øyeblikkene Fleas musikalske frihet viser seg mest overbevisende.
Tolkningene av andres verk er faktisk blant albumets sterkeste øyeblikk, og jeg vil spesielt fremheve den meditative versjonen av Funkadelics «Maggot Brain». (For øvrig et band som var en sterk inspirasjon til Red Hot Chili Peppers.) Den avkledde og smertefulle trompet-tolkningen av Frank Oceans «Thinkin Bout You» demonstrerer Fleas evne til å oversette kjente melodier til sine egne uttrykk.
Gjesteopptredene tilfører masse farge til dette albumet, slik som Thom Yorkes tynne vokal på «Traffic Lights», som skaper en skjør utveksling, mens Nick Caves dype stemme på «Wichita Lineman» gir låten en mørk, melodisk tyngde. Smarte valg der altså, for å skape en fargerik variasjon til albumopplevelsen.
Mot slutten av skiva får vi «Willow Weep For Me», som bygger lag av forvrengte synther og trompeter, før den "allsangvennlige" «Free As I Want To Be» lukker med en følelse av forløsning. En slags reise fra kaos til ro.
Okey, la meg si det som mange sikkert lurer på: "Honora" er ikke noe tullete Andrè 3000 fløyteprosjekt, eller noe tidsfordriv en superrik rockemusiker på 60+ har skapt bare for å fylle opp tiden, før neste rockealbum skal spilles inn.
Nei, dette er et seriøst kunstnerisk uttrykk. Et album som handler om å finne tilbake til seg selv. Det føles virkelig som en musikalsk reise, fra en etablert musiker som fortsatt søker etter nye måter å uttrykke sin musikalske nysgjerrighet på.
Undertegnede er positivt overrasket.
Del på Facebook | Del på Bluesky