Squeeze - popmusikk til å bli svimmel av

Når noe synes for godt til å være sant, er det som regel det. Men dette er helt sant: Årets utspill fra Squeeze er en pop-åpenbaring!


Du husker kanskje «Tempted»? Den er å finne på bandets fjerde album «East Side Story» (1981), og ble en megahit med Paul Carrack (Mike + The Mechanics, Roger Waters) som hovedvokalist. Sangen var tydelig inspirert av Motown-vokalgruppa The Temptations, og selveste Elvis Costello satt i produsentstolen. Du tåler uansett en oppfriskning:

Låtskriverne Chris Difford og Glenn Tilbrook kom på sett og vis band som Crowded House, Jellyfish og norske Chocolate Overdose i forkjøpet. Edgy pop music. Aldri minste motstands vei.

Mesteparten av «Trixies» ble faktisk komponert i 1974 – tre år før de unge herrene Difford og Tilbrook i det hele tatt hadde landa en platekontrakt. Av uforståelige grunner er stoffet blitt liggende - litt som Brian Wilsons «Smile». Sangene var opprinnelig tenkt som en slags rock-opera, der handlinga er lagt til en fiktiv nattklubb.

Musikken ble på ingen måte til i et vakuum. Året før hadde David Bowie levert «Life on Mars?». «The Place We Call Mars» har slående likheter, uten på noen måte å være noe plagiat. Men det er definitivt mer enn mye Bowie over den kompliserte akkordrekka, det akustiske pianoet, den Mick Ronson-aktige gitaren og ikke minst refrenget – der hele universet åpner seg.

«Hell on Earth» er Sparks på speed – glitrende! Er det Paul McCartney som dukker opp mot slutten av «Don’t Go Out in the Dark»? «You Get the Feeling» er i hvert fall Beatles’k nok:


Konsept-album? Ja, men mangfoldet i det musikalske uttrykket er mildt sagt overveldende. Her er glamrock, tango og låter i valsetakt blanda som det mest vidunderlige heksebrygg. Resultatet er kvalitets-pop som er til å bli svimmel av. Maken til overflødighetshorn!

Albumet toner ut med tittelkuttet i 6/8-dels valsetakt, men her er det bare å følge kortet du har trukket: Rykk tilbake til start – og du kan være trygg. Du vinner dette spillet med solid margin.



Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.