Stein Torleif Bjella ut av skoddeheimen

Stein Torleif Bjella beviser igjen at han er en av vår tids absolutt fremste tekstforfattere. Så henter han inn Marc Ribot.

Av Per Henrik Arnesen // 27.03.26

«Velkomen skodde» viser at han fortsatt er landets kanskje fremste observatør av menneskelig lengsel, med et blikk som virker mer åpent enn tidligere, man skimter en lysning i det fjerne.

Når stiften treffer vinylen for første gang og åpningssporet «Skodde» siver ut, skuer jeg utover fjellene som omkranser Bergen by. Jeg vet de er der, men alt jeg ser er skodden som henger tungt nedover. Det låter atmosfærisk og flytende, det føles så riktig.

At selveste Daniel Lanois har omarbeidet og satt sitt preg på låten må ses på som et ekstra kvalitetsstempel. Stemningen er satt, og det er bare å innta resten av albumet. Med lekne impulser av latinamerikanske rytmer, blandet sammen med norsk melankoli. Fra det storslåtte til det saktmodige og forsiktige.

Stein Torleif Bjella har alltid hatt noen av landets beste musikere i ryggen, og for å toppe det har han nå sett til det store utland. Marc Ribot, avantgarde-gitaristen som er mest kjent for sitt samarbeid med Tom Waits, bidrar på fire spor, noe som gir materialet en helt ny nerve. I tillegg gir bruken av flere korstemmer enn tidligere låtene en ekstra dimensjon og varme.

Selvsagt får vi servert historier om særegne karakterer denne gangen også. «Kjell Hårspray» åpner med en umiddelbar Raga Rockers-feeling på første strofe før det danser videre med duvende rytmer - løftet av Marc Ribots gitarspill.

Det hele dras ned i behagelig tempo med smygende rytmer i «DU» med gitarklimpring, trekkspill og forsiktig instrumentering. Her gir de kvinnelige koristene en fylde som kler låten perfekt.

I «Tilbake til byen» tas det et oppgjør med livet som er levd så langt. Drar i gang med en dyp saksofon før Kvedarkvintetten leverer med samsang, hardingfele og langeleik. Kontrasten er merkbar til de mer latinske, sløve rytmene i «Kald og reservert», men i Stein Torleif Bjellas verden er alt mulig.

Låter som «Livet er for den som leve», «Himmelen var vid» og «Sundreberget» er klassiske Bjella-låter, både i melodi og tekst. Tekstuniverset er i seg selv en nytelse, og med et trillende tonefølge sitter det som støpt.

Det hele avsluttes med den rolige «Lengte, lengte». Med forsiktig klimpring på strenger og en vokal med håp i stemmen siger albumet ut i skoddeheimen.

Stein Torleif Bjella beviser igjen at han er en av vår tids absolutt fremste tekstforfattere. Underfundige tanker om av livet rundt seg med håp og lengsel, levert med kvalitet fra første stavelse til siste tone.