Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?
Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.
I mine ører har det kommet mye døllt fra herrene Trent Reznor og Atticus Ross de siste to tiårene, det meste på nivå med soundtracket til «The Killer» (2023). De har tross alt fokusert sine kunstneriske krefter på Disney-filmer. Så kom «Tron: Ares» i fjor, som imponerte - i hvertfall delvis.
Men før "Tron" hadde jeg tilbragt en absurd spektakulær helg i England, sammen med fantastiske venner og et par runder med Nine Inch Nails og Boys Noize hvorav førstnevnte blåste meg av banen (som vanlig) og sistnevnte irriterte meg grenseløst. Jeg var vel ikke spesielt imponert over kollaborasjonslåtene på scena heller. Dog var det tydelig at denne fascinasjonen med den tysk-irakiske Alexander "Alex" Ridha ble starten på et vakkert samarbeid.
Ryktene har jo gått en stund om en studiogjenopplivelse og ny musikk fra Nine Inch Nails. «Tron: Ares» var første soundtracket som ble gitt ut som NIN og ikke bare Reznor/Ross. De siste par ukene har hemmelige kassetter blitt sendt til utvalgte fans. Så kom Coachella-forestillingen som blåste de aller fleste av banen. Nine Inch Nails, Boys Noize og Mariqueen Maandig på scena. Sistnevnte er mest kjent som vokalist i How to Destroy Angels, samt å være fruen til Reznor og mor til deres skokk med unger (seks ved siste opptelling). HTDA er for øvrig også et Reznor/Ross/Rob Sheridan-prosjekt.
Endelig er den her, altså. Første «ordentlige» NIN-skive på nesten to tiår. Det er ingen nye låter, og to coverlåter (HTDAs «Parasite» og Soft Cells «Memorabilia»). Ellers er det et godt utvalg med alt fra klassikeren «Closer» (1994) til den forglemmelige «She’s Gone Away» (2016).
Nine Inch Nails er (offisielt) Reznor/Ross, så her er verken bass eller gitar eller trommer. Det trengs strengt tatt ikke mellom synthene og maskinene til Ross og Ridha. Stemmen til Maandig gir et ekstra nivå på vokalen, og jeg synes det virker som om Ridha har blitt mer oppmerksom på å tilføre låtene noe fremfor å programmere for programmeringens skyld.
Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek. Den fremstår som et salig kaos av heftige remixer, liveopptak og dundrende techno à la nittitallet. Et positivt kaos, altså. Publikumsbrøl er selvfølgelig samplet.
Kommer disse låtene til å havne på mine spillelister? Garantert. Jeg gleder meg til å danse over sommervarm mose til dem. Er denne skiva i nærheten av å være årets beste? Nei. Gir den håp om at det kan komme ny, spennende musikk fra firkløveret i løpet av det neste tiåret? Absolutt!
Genremessig er dette litt tilbake til røttene, det er et energisk band som ikke har vært å høre på skive siden 2007. EP-trilogien på 2010-tallet var litt for voksenpoppete. Live har de alltid levert, men skiver har det vært verre med. Det kom ei spire med «Tron: Ares», og jeg synes fortsatt at «As Alive As You Need Me To Be» er den nest beste låta de har gitt ut på nitten år.
Som enkeltstående skive vil jeg klassifisere den sammen med utgivelser som Y34RZ3R0R3M1X3D (2007) eller The Fragile: Deviations 1 (2016). Bra nok versjoner til å stå på egne bein, og underbygger det evige håpet og ønsket om mer. Låtvalget har allerede avstedkommet mange diskusjoner og flere blir det nok.
Jeg får ikke helt bestemt meg for hva jeg synes om skiva. Den har mange bra kvaliteter. Energisk, absolutt. Tungt. Hardtslående. Rytmene er så skarpe og presise at man kan skjære papir på dem. Samtidig kan det virke som om tilstedeværelsen til Ridha innimellom har dratt det litt for langt i litt uinspirert dance-/technoland.
Jeg prøver å ordlegge meg litt forsiktig her for det er så mange bra, nye elementer! Samtidig som jeg litt for ofte tenker remixskive.
Mest av alt er det en bra start på ny giv til Nine Inch Nails og håp om ny, spenstig musikk. Ikke minst vil vi ha mange flere konserter i Europa og Mariqueen på scena.
Låtliste: Intro // Vessel // She’s Gone Away // Heresy // Parasite // Copy Of A // Me, I’m Not // Closer // The Warning // Memorabilia // Came Back Haunted // As Alive As You Need Me To Be
Del på Facebook | Del på Bluesky