Kneecap i smulere farvann
På ingen måte noen lettvekter, men hviler det en spesiell ro over denne skiva?
Mitt første møte med Kneecap var da ei venninne inviterte meg på kino for å se «Kneecap». Vi har kjent hverandre i noen tiår, hun jobbet som au pair i Belfast på nittitallet, jeg var rimelig vant med bombetrusler fra IRA grunnet regelmessige besøk til London fordi jeg hadde familie der. Godt kjent med konflikten, med andre ord, og totalt ute av stand til egentlig å uttale meg om den. Skikkelig Dunning-Kruger effekt.
Dermed er kanskje mitt syn på Kneecap (film og band) bittelitt farget av min bakgrunn. Den politiske betydningen av Kneecap spiller da garantert inn i min høyst subjektive anmeldelse. Dog kan selv ikke politisk velvilje redde ei elendig skive. Dette blir helt annerledes.
For selv om det begynner å bli «et par» år siden jeg hørte mye på rap/hip hop, er det bare å innrømme at jeg liker skiva. Den har gått på repeat noen ganger i bilen, den er veldig grei som kjøreskive!
Dette er rett og slett ei veldig behagelig skive. Politiske budskap til tross – da de spilte på Øyafestivalen i fjor var «Free Palestine» klart budskap. Og de er veldig klare i sine holdninger. En egenskap jeg setter stor pris på. Deres første kamp var tross alt for retten til å bruke irsk som morsmål.
Alle tekstene er politiske. Antar jeg, av det jeg skjønner, for det meste rappes på irsk, som jeg ikke skjønner. Titlene er dog veldig klare: «Occupied 6» er et begrep for Nord-Irland, for det består av seks fylker. "Fenian" er 1800-tallets revolusjonære som søkte frihet fra det britiske styret. IRA ble også kalt An Ra. Fawzi er en palestinsk ræpper. «Irish Goodbye» er å snike ut fra et selskap uten å ta farvel med noen.
Sistnevnte er nok den såreste låta av dem alle. For terminologien kan også brukes om selvmord. Moren til Móglaí Bap (Naoise Ó Cairealláin) tok livet sitt i 2020, noe han har vært åpen om. Han skrev sangen «Mam» (2020) om henne, fordi «If I wrote it, she’d hear it, and maybe she’d feel her worth, because when you suffer from depression, you can’t see your own value.»
Er det en litt spesiell ro over denne skiva? Litt easy listening? Jeg blir hvertfall ikke stresset av å høre den på lavt volum. Beastie Boys funker ikke på lavt volum. Dog kan det ha med miksingen å gjøre.
Dette er likevel ingen lettvekter av ei skive. Mo Chara (Liam Óg Ó hAnnaidh), Móglaí Bap, and DJ Próvaí (J. J. Ó Dochartaigh) har laget ei solid skive og jeg satser på å komme meg på Oslo Spektrum i november for å oppleve dem. Den politiske aktivisten i meg gleder seg stort til å se disse gutta live.
For de har et viktig budskap, selv om «urolighetene» har roet seg. Mange har lidd mye under konfliktene mellom Irland/Nord-Irland/IRA/Sinn Féin/IRA/Storbritannia. Mange lider fremdeles. Og er det en ting moderne politikk har innprentet på aller grusomst vis, er det at historien gjentar seg og at vi faktisk aktivt må huske hva som har skjedd tidligere for å ha noe håp om en fremtid for Gen Z.
Jeg regner med at det blir full fest og stormende jubel når de inntar Oslo Spektrum i november.
Låtliste: Éire go Deo // Smugglers & Scholars // Carnival // Palestine (featuring Fawzi) // Liars Tale // Fenian (featuring Casiokids) // Big Bad Mo // Headcase // An Ra // Cold at the Top // Occupied 6 // Gael Phonics // Cocaine Hill (featuring Radie peat) // Irish Goodbye (featuring Kae Tempest)
Del på Facebook | Del på Bluesky