Raye sprenger glasstaket

Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


73 minutter musikk, og det føles utrolig nok ikke for langt. «This Music May Contain Hope» er spektakulært på linje med Rosalias “Lux”. Bare enda mer av alt. Du får et vell av forskjellige musikksjangre, men helheten er nok likevel mer «pop» enn «Lux».

Raye er londoner, født 1997. Hun har blitt forbundet med store navn siden midten av 2010-tallet, og signert låter for og sammen med Charlie XCX, Beyoncé og Ellie Golding. Hun albumdebuterte med «My 21st Century Blues» i 2023.

Rachel Keen aka Raya har stålkontroll over egen karriere. Da hun ikke fikk gjøre som hun ville, brøyt hun med Polydor, og befinner seg nå på Human Re Sources – et slags uavhengig underbruk av Sony Music. Og selvfølgelig skriver hun det aller meste sjøl.

Du har ganske sikkert hørt singelen «Where is My Husband!», en særdeles frisk miks av The Supremes, 70/80-tallet, Beyoncé og hip hop. Kanon-refreng, masse blåsere og digert kor – et lite snapshot av det musikalske mangfoldet Raye gir oss. Du får det meste – gospel, storband, London Symphony Orchestra, jazz, swing, soul, musikal-sanger, store ballader, chansons, easy listening, filmmusikk-arrangement a la John Barry og Hans Zimmer.


Du syns dette låter smått hesblesende? Feil. «This Music May Contain Hope” er lyden av klodens for tida mest velsmurte musikalske maskineri. Tonnevis av historie, tilberedt som et himmelsk 17-retters måltid du aldri trodde du ville bli invitert til.

Som vokalist? Fantastisk. Madonna, Ella Fitzgerald, Elaine Page og Diana Ross i én og samme strupe.

Dette albumet fortjener konsentrert lytting, i hvert fall de to-tre første gangene. Deretter kan du i ro og mak kose deg glugg i hjel med musikk av typen «du tror det ikke før du har hørt det».

Tenk hvilket show dette kommer til å bli når Raye tar "This Music May Contain Hope" ut på veien!



Del på Facebook | Del på Bluesky

Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.


Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.


Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.


Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.