Raye sprenger glasstaket

Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


73 minutter musikk, og det føles utrolig nok ikke for langt. «This Music May Contain Hope» er spektakulært på linje med Rosalias “Lux”. Bare enda mer av alt. Du får et vell av forskjellige musikksjangre, men helheten er nok likevel mer «pop» enn «Lux».

Raye er londoner, født 1997. Hun har blitt forbundet med store navn siden midten av 2010-tallet, og signert låter for og sammen med Charlie XCX, Beyoncé og Ellie Golding. Hun albumdebuterte med «My 21st Century Blues» i 2023.

Rachel Keen aka Raya har stålkontroll over egen karriere. Da hun ikke fikk gjøre som hun ville, brøyt hun med Polydor, og befinner seg nå på Human Re Sources – et slags uavhengig underbruk av Sony Music. Og selvfølgelig skriver hun det aller meste sjøl.

Du har ganske sikkert hørt singelen «Where is My Husband!», en særdeles frisk miks av The Supremes, 70/80-tallet, Beyoncé og hip hop. Kanon-refreng, masse blåsere og digert kor – et lite snapshot av det musikalske mangfoldet Raye gir oss. Du får det meste – gospel, storband, London Symphony Orchestra, jazz, swing, soul, musikal-sanger, store ballader, chansons, easy listening, filmmusikk-arrangement a la John Barry og Hans Zimmer.


Du syns dette låter smått hesblesende? Feil. «This Music May Contain Hope” er lyden av klodens for tida mest velsmurte musikalske maskineri. Tonnevis av historie, tilberedt som et himmelsk 17-retters måltid du aldri trodde du ville bli invitert til.

Som vokalist? Fantastisk. Madonna, Ella Fitzgerald, Elaine Page og Diana Ross i én og samme strupe.

Dette albumet fortjener konsentrert lytting, i hvert fall de to-tre første gangene. Deretter kan du i ro og mak kose deg glugg i hjel med musikk av typen «du tror det ikke før du har hørt det».

Tenk hvilket show dette kommer til å bli når Raye tar "This Music May Contain Hope" ut på veien!



Del på Facebook | Del på Bluesky

Country-punk-bluegrass-black metal

(15.05.26) I det hele tatt er dette ei skikkelig spenstig skive med stor variasjon og godt låtmateriale.


The Lemon Twigs – Yeah! Yeah! Yeah!

(13.05.26) For et livsbejaende pop-album!


Pjolterguys - endelig på skive

(12.05.26) Ni låter, tjueen minutter, helt perfekt for et hardcoreband.


Bjørneboe er død. Leve Bjørneboe.

(10.05.26) Forræderen er den virkelige, den eneste helten.


The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.