The Black Keys på tomgang

Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


The Black Keys er noe så sjeldent som en blues/rock-duo. Dan Auerbach på gitar og vokal, Patrick Carney på trommer. For å bli et band, har de med seg Eric Deaton (bass) og Kenny Brown/Jimbo Mathus (gitar) pluss gjester på saksofon og trompet. Auerbach og Mathus trakterer i tillegg orgel.

Denne gang må de ha kjeda seg voldsomt i studio. Kanskje de har en platekontrakt å oppfylle? Låtene inneholder en eller to, kanskje tre akkorder – hvilket ikke nødvendigvis behøver å bety at de blir kjedelige. Men her er de det, dønn kjedelige, framført totalt uten lidenskap og innlevelse.

Det holder altså ikke på noen måte å ha standing som et solid blues/rock-band. Her låter de som om de var fast pauseband på Woodstock i 1969. Ingen plusspoeng? En OK versjon av Ike Turners «You Got to Lose»?

Sorry. Gi meg et kvarters jam med Canned Heat.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ett skritt til siden og langt tilbake til røttene for The Black Keys

(14.05.21) «Delta Kream» er et coveralbum av klassikere fra sjangeren Hill Country blues, som ikke må forveksles med Delta blues, men som allikevel hører til Mississippi blues. Vi snakker trang sjanger her. Hill Country er fri for munnspill (takk for det), bra med slide-gitar og kjører dronestil med repetisjoner av samme komp og akkord. Det blir sagt at Hill Country forble bønder mens Delta dro på turné.


Vi har hørt Sondre Lerches «Acrobats”

(21.06.26) Sondre Lerche greide ikke lenger å sitte helt aleine med albumet han går svanger med. Ergo ble PULS bedt på en eksklusiv forhåndslytt.


Feelgood med Cardigans, Faithless og Moyka

(20.06.26) Pinlig karaoke med Cee Lo Green fikk heldigvis ikke skygge for smakfulle sett fra Faithless, The Cardigans og Moyka.


Olivia Rodrigo feat. Robert Smith

(18.06.26) Pur pop. Fullstendig uten andre hensikter enn å underholde. Gjør det noe?


Kraftskive fra Evanescence

(17.06.26) Og dævven, om ikke ei anti-Trumpsk skive fra et powerpopband skulle bli så suverent bra. Tenke seg til at noe så positivt skulle komme ut av den oransje goblinen.


Energisk fusjon av synthpop og oi

(17.06.26) Gjengvokal, synthpop og oi i skjønn forening splittet hardcore- og punkpublikummet timer før Norge slo Irak da Edmonton, Canadas Home Front gjestet Norge for aller første gang. Enten sang man med og digget vilt eller så gikk man etter en stund da man opplevde det hele for generisk. Energisk var det i hvert fall - og hardt og skjærende.


Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.