Kjeder han seg, Morrissey?
Morrissey er sliten. Som om han har satt seg fore å sette musikk til Lars Saabye Christensen – «gutta sover nå, med lyset på».
The Smiths ble aldri mitt band. Om jeg skal være ærlig, er det vel bare «Girlfriend in a Coma» jeg virkelig har blitt glad i – og det begynner jo å bli en stund siden 1987.
I løpet av disse 40 åra har han kvitta seg med/brukt opp omtrent like mange medmusikanter, dels i The Smiths, dels som bandleder i soloprosjekt. Steven Patrick «Moz» Morrissey har åpenbart aldri vært noen enkel mann å samarbeide med. Sannsynligvis har han likt det sånn; å befinne seg mer eller mindre i eget selskap.
Han har alltid ment mye, og de fleste vil vel mene han har ment veldig mye rart. I åpningskuttet “You’re Right, It’s Time” leiter han rett nok etter «wisdom so much wiser than my own”; i politikken har han visstnok funnet den i Nigel Farage, lederen av det høyrepopulistiske Reform UK.
Det sies også at han faktisk har muslimene i tankene når han synger (for øvrig en fin sang):
Notre-Dame, we know who tried to kill you
Notre-Dame, we will not be silent
Before investigations
They said, "There's nothing to see here"
Produsenten gjennom mesteparten av 2000-tallet, Joe Chiccarelli, er fremedes headmaster of sound, og han veit selvfølgelig etter hvert å forvalte den fascinerende stemmen til Morrissey – i registeret plassert et sted mellom baryton og tenor.
Sangen om den legendariske Rolling Stone-skribenten Lester Bangs får et avgjort godkjentstempel. Ellers? Jeg noterer en strålende gitarsolo signert Carmen Vandenberg i Roxy Music-coveren «Amazonas», og platas overlegent beste øyeblikk – noen takter i «Headache» der samarbeidet mellom gitaristen Jesse Tobias eller Alain White og Juan Galeano, for anledninga på ståbass, rett ut sagt er lysende.
Tenk om resten av plata hadde vært slik … Dessverre. Mesteparten av dette stoffet låter grått og trist, framført av et band som kjeder seg i studio.
Del på Facebook | Del på Bluesky