(23.08.25) Med sitt fjerde album, «The Clearing», bekrefter Wolf Alice sin posisjon som et av Storbritannias mest spennende band. De følger her opp «Blue Weekend» fra 2021, albumet som ga dem et stort publikum. De tar nå musikalske steg videre – inn i et landskap der 70- og 80-tallsreferanser møter moderne pop-rock med nerve og dybde.
(21.08.25) Genre skal rives i fillebiter, blandes og settes sammen helt feil – det er da magi skapes. Fra rå metalcore til sarte ballader. Og han har en stemme jeg får frysninger av, for den er så sjukt bra.
(16.08.25) Et lite, instrumentalt mesterverk? Ja, jeg vil gå så langt. Men Frode Andresen har du kanskje ikke hørt om?
(15.08.25) ”The Grateful Dead Movie” gir et unikt innblikk i de anarkistiske tilstandene som råda rundt konsertene med Grateful Dead – både på og utafor scenen.
(13.08.25) Daniel Romano's Outfit i storform og en solid, men ikke elektrisk Ane Brun ble vår beholdning på Øyafestivalens avslutningsdag. Musti skapte kontrovers ved å ønske død over det israelske forsvaret – «Death, Death to the I.D.F.!!»
(12.08.25) Rått, ærlig og akkurat passe skranglete. Slik Hurula skal låte.
(11.08.25) Irene i Fontaines D.C. leverte en konsert på Sirkus fredag kveld som mange trakk frem som et festivalhøydepunkt og Queens of The Stone Age fungerte høvelig greit som siste artist på Amfiet. Kreftkurerte Josh Homme var i strålende humør, men det var langt fra trangt blant publikum på storscenen da bandet som avlyste i fjor endelig var på plass.
(08.08.25) For å si det på Kneecap-vis: De skapte et fuckings liv i Tøyenparken!
(08.08.25) Intet band kan få publikum til å SKRIKE sånn som Wet Leg kan!
(08.08.25) Honningbarna og Heartworms varmet hjertene på Øyafestivalens andre dag.
(08.08.25) Snakk om sexy pop-show! Charli XCX overgikk alle forventninger da hun forvandla Tøyenparken til et intimt diskotek.
(07.08.25) Refused og Beth Gibbons sto for de største musikalske øyeblikkene da Øyafestivalen åpnet sine porter i går. Men en god del annet snacks, også.
(06.08.25) Øyafestivalen befinner seg i en mild Palestina-storm. Pressesjef Jonas Prangerød er palestinavenn på sin hals, og snakker fornuft.
(05.08.25) Når bandet kommer fra Wales og debuterer I 1997, er det nesten uunngåelig at trådene dras I retning The Manic Street Preachers. Men i tilfellet Stereophonics og Manics er det så godt som bare geografien som er sammenfallende.
(03.08.25) Det begynner å bli mange av de gamle som er «still on the top», artister som er levende bevis på at de gamle ofte er eldst. Altså best.
(01.08.25) I kategorien «lekkert dandert pop/rock» stiller skottene i elitedivisjonen.
(30.07.25) Man veit ikke alltid hva slags musikk man får servert når den nå 67 år gamle ringreven gir seg til kjenne. Men at resultatet blir bra – ja, i så måte er han garantist.
(28.07.25) Gjennom helgen viste det seg at verken været, artister eller publikum sviktet Månefestivalens store bursdagsfeiring. Ikke mange festivaler med pop/rock-profil som har holdt på like lenge. Du har Øya selvsagt, arvtakeren til Kalvøya som har holdt på siden 1999, Raumarock (Åndalsnes 2002), Bukta (Tromsø 2004) - ellers ikke mange. Derfor gledelig å være tilstede og feire kvart-århundre-jubilanten.
(27.07.25) Sjokkrockens mester lykkes med det meste. Her er kort sagt alt akkurat som det skal være.
(25.07.25) Norges triveligste festival er i gang. Månefestivalen, i gamlebyen i Fredrikstad. Mellom sjarmerende småhus og gamle festningsbygg, er det for 25. gang duket for 3 dager med festival med musikk av ulik profil. Selve hovedfestivalen har 2 scener, Hovedscenen (Tøihusgaarden) med en kapasitet på 2500 (?) og den hyggelige bakhagen, i umiddelbar nærhet. Området har i tillegg mange ulike gratis kulturtilbud for alle. Sympatisk og mangfoldig som alltid, og Gamlebyen er kledd opp, og klar for fest.
(25.07.25) Funk-kollektivet Ghost-Note inntok Alexandraparken på Moldejazz med en selvsikkerhet som kledde dem godt. Med sjefen selv, Robert "Sput" Searight bak trommene, fikk publikum servert en kveld preget av rytmisk presisjon, lekent samspill og solid scene-tilstedeværelse.
(24.07.25) For første gang gir Trisha Yearwood ut et et album der hun hele veien er kreditert både som låtskriver og produsent. Hun kommer ypperlig ut av begge øvelsene.
(22.07.25) The Prince of Darkness has left the building.
