Disig gitarambient med Joanne Robertson
Stemningsfull, disig og sart eterisk vokal i fragmentariske lydbilder. Det ble pur skjønnhet i nesten en time da Joanne Robertson inntok det ferske spillestedet Trekanten i Oslo.
Joanne Robertson / Trekanten / 25.04.26
Britiske Robertson, opprinnelig fra Blackpool, føyde seg til som den foreløpig siste av spennende bookinger på Trekanten – etter Purelink og Kangding Ray.
Lokalet er helt fullt allerede når vi ankommer en god halvtime før showstart, og det er vanskelig å karre seg til en anstendig sitteplass. Pitchforks Best New Music bærer tydeligvis fortsatt vekt.
Knudrete gitarpartier og vakker vokal skyller mot oss nærmest som en snikende tåke. Vi hører hvert ord publikum måtte finne på å si underveis, glassene de knuser og tråkker på som forstyrrende elementer i løpet av den timen opptredenen finner sted. Heldigvis er det en stort sett knusk stille og lyttende gjeng studenter og musikere som har tatt turen.
Robertson er omgitt av svakt diffust lys, sier svært lite og står iblant med ryggen mot publikum. Det føles intimt. Hun ber arrangørene dempe lyset så fort hun kommer på scenen. Med blå jeans, t-skjorte og boblejakke hun tar av seg er hun ganske unnselig og anonym. Sceneutstrålingen er også sjenert og av det introverte slaget.
Lydbildene sangerinnen basert i Glasgow leverer er delikate, sarte med få finstemte variasjoner, alle med ulik tuning. Likevel kan det oppleves en smule enstonig, om man ikke hører veldig nøye etter og får med seg nyansene.
Selv lar vi oss fortape og fengsle av gitarplukkingen og de hypnotiske melodiene og den uskarpe gitarlyden. Referanser til så vel Grouper som tidlige 4a-utgivelser og Guernica-etiketten renner i hu når man hører de malerisk vakre, disige folk-inspirerte sangene. Det er både uvanlig og inntagende i all sin grumsete forsiktighet. Det vi får med oss av lyrikken er både sårbart, følsomt og poetisk, mange ganger mumlet frem smått utydelig. Men her er også eterisk, vakker sang,
Ektefølt og inderlig, vel verd turen, men kanskje hadde det vært enda bedre om hun også hadde hatt med seg cellist Oliver Coates; det ville gitt mer musikalsk dynamikk. Men det er befriende at det fremdeles er plass for en så innadvendt artist på dagens musikkscener.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Heftig bra hardcore - Halcyon Days
(06.06.26) «True Norwegian Metalcore» kaller de det og jaaaaa! Hardcorehjertet mitt synger med!