Kanonkveld med Kiefer Sutherland
Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.
Kiefer Sutherland / 19.04.26 / Rockefeller
«Stand by me» (1986) synes jeg fremdeles er en av de vakreste, såreste, mest fantastiske filmene som noensinne er laget. Det var også mitt første møte med Kiefer Sutherland. Førti år tok det altså før jeg fikk se mannen i levende live.
I likhet med de fleste av sine samtidige har han også vært musikalsk og har spilt hele livet. Blant dem har også Johnny Depp, River Phoenix og Keanu Reeves hatt en musikalsk karriere. Dog har de tre nevnte holdt seg til mer rockete greier, mens Sutherland har havna i køntrigenren.
Jeg har sliti med å forestille meg at kanskje den tøffeste vampyren av dem alle skulle spelle køntri. Jeg har såvidt sveipet innom «Reckless & Me» (2009) og det funka i små doser. «Bloor Street» (2022) var marginalt mer americana og litt mindre køntri, men man vet jo aldri.
«Det blir litt nytt, litt gammelt, og noen låter jeg er vokst opp med!» som låter bra; komboen av The Marshall Tucker Band, Ozzy Osbourne og Phil Collins tyder på en interessant kveld. Han er flink til å prate med publikum og fortelle historien bak låtene. Her er ingen masseproduserte tekster. Personlig og intimt blir det for oss som har tatt turen til Rockefeller en regntung søndag. «På en annen turné ble vi forfulgt av regn, det regnet hver eneste dag, denne låta er til minne om det!» - før de drar i gang med «Chasing the rain». Greit å vite hvem man skal skylde på for ukens blauteste dag.
For noen år siden tok den britisk-kanadiske Kiefer William Frederick Dempsey George Rufus Sutherland (han har jo et fantastisk langt navn) steget og flyttet fra Californias kjas og mas og ut på landsbygda, og ble bonde. På et kollektivbruk. På godt og vondt. «American Farmer» kommer på «Grey» som sleppes litt seinere i år. Jeg gleder meg enda mer til skiva kommer etter konserten i går, det skal innrømmes. Samtidig virker det som om live-versjonene er mer rocka enn på skive. Jeg håper skiva er mer rocka enn førstesporet tilsier.
Låtene flyter. Dette er omtrent så køntri som jeg hadde forventet av ’Ace Merrill’. Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og country, men dette rocker. Lekende lett, det er dansbart, og gir ei skikkelig go'stemning. At mannen er halvt døv, merkes overhodet ikke. Bandet han har med seg er fantastisk dyktige og dette er en kremkveld, rett og slett.
Stemningen i salen var litt magisk. Colin Andrew hadde gjort en god jobb som support. Publikum virket trollbundet, og det var lite skravling å høre. Utover kvelden blir det deiligere, sløyere, tøffere og bare sjukt bra. Etter hvert lente jeg meg mot veggen, lukket øynene og bare nøyt, og oppdaget at ikke bare er stemmen hans helt fantastisk – den minnet veldig om David Bowie sin. Utrolig spennende og spenstig, med mye følelse og egentlig ganske vidunderlig. Og veldig intim. Historiene er ekte og interessante, og kontakten med publikum er helt suveren.
«Down in a Hole» kom i 2016. Versjonen vi fikk var enda seigere, enda mer forførende, enda råere, og den låta alene er grunn god nok til å flakse til et annet land for å se han igjen...
Denne kvelden havner nok på topp ti-lista mi. Finnes det egentlig noe bedre enn en skikkelig rocka konsert der bandet har så god kjemi, og vokalisten er så flink til å synge? Samtidig som han virker så jordnær og har et genuint ønske og håp om at folk liker musikken hans. Jeg er hvertfall sjarmert, og gleder meg enda mer til «Grey» enn tidligere.
Låtliste: Down Below // Only Happy When It Rains (Garbage cover) // Goodbye California // Something You Love // Come Back Down // Can't You See (The Marshall Tucker Band cover) // Ole' Lonely Life // Chasing the Rain // American Farmer // Simpler Time // See You on the Other Side (Ozzy Osbourne cover) // Love Will Bring You Home // Two Stepping in Time // This Is How It's Done // Down in a Hole // Friday Night // Agave // In the Air Tonight (Phil Collins cover) // Starlight
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kanonkveld med Kiefer Sutherland
(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.