Hvor bærekraftig er våpenproduksjon?
Intensjonene er gode, og de får for forsøket. Men gjennomføringa står dessverre et stykke tilbake å ønske.
Det har vore eit fantastisk år / Det norske Teatret / 22.05.26
Vi skal på årskonferanse i Kongsberg Gruppen, og utgangspunktet for denne happeningen er aktuelt nok. Årsrapporten til våpenprodusenten ble faktisk lagt fram så seint som 26. mars i år. Hvilket betyr at manusforfattere og regi har hatt dårlig tid? Veldig dårlig tid. Og er det ikke noe som heter at hastverk er lastverk?
Årsrapporten viser seg å inneholde 57 sider om bærekraft – hvilket springbrett for politisk satire! For, sett i et større perspektiv, er det vel ingen verdens ting som kan være mindre bærekraftig enn våpenproduksjon?
Våpenproduksjon er i sin natur destruktiv, det handler om å drepe og ødelegge – jfr. Donald Trumps ønske om å bombe Iran tilbake til steinalderen. Dilemmaene står i kø - jfr. tidligere generalsekretær i Nato Jens Stoltenbergs svar på Russlands angrepskrig mot Ukraina: Våpen er veien til fred.
Det er lov å spørre med Mikael Wiehe: Är ni aldeles säkra på det?
Hele forestillinga handler egentlig om dette: I jakten på maksimal profitt - selger Kongsberg Gruppen på frykt? Eller selger de på trygghet? Det er et faktum at aksjekursen de siste åra har steget til himmels – godt hjulpet av folkemordet på Gazastripa, generell geopolitisk uro og krigene i Iran og Ukraina.
Da er det ikke konspiratorisk å spørre: Har Norge blitt en krigsprofitør, med Kongsberg Gruppen som stikkvåpen? Hvor lang er veien fra Kongsberg på 2020-tallet til Krupp og IG Farben på 1930-tallet? Spiller Kongsberg Gruppen virkelig rollen som samfunnsbygger, slik årsrapporten vil ha det til?
Disse spørsmåla skusles dessverre vekk i en satire som utelukkende handler om «bærekraft». Jeg skjønner at det kan ha vært fristende, for det fins vel ikke det begrep som er mer utvanna og innholdsløst enn nettopp «bærekraft». Men det rekker på ingen måte til å bære en hel forestilling.
Kvelden byr på to treffsikre innslag. Klubbformann Ivar Knut, som er opptatt av arbeidsmiljøloven og har store innloggingsproblemer, og en overivrig og en smått desperat sikkerhetsvakt. Ellers er det mye tant og fjas. Pippi Langstrømpes apekatt Herr Nilsson er på frifot i teatret, mens Den store Sexuella tryllekunstneren leker seg med et sett dildoer sammen med ei dame i tettsittende, svart korsett.
Ikke morsomt i det hele tatt, bare lettere pinlig. Her beveger forestillinga seg ned mot nivået til NRKs begredelige satireprogram «Desken brenner». Ikke akkurat «Hallo i uken» eller «Nytt på nytt», om du forstår.
De musikalske innslagene virker også lett sammenraska - fra Erik Bye & Finn Ludt til Thorbjørn Egner og et avslutningsnummer som ikke akkurat gjør susen.
Forestillinga er delt i to. Når årskonferansen avsluttes i relativt kaotiske tilstander, er det selvfølgelig tid for å leske seg i baren – til tonene av Madonna, Cyndi Lauper og Tom Jones. Men så går teppet opp for bedriftsrevyen, «Splitten i midten» - og det er nå kvaliteten virkelig stuper.
Vi er riktig nok vitne til en bedriftsrevy. Men meninga må jo være at det på kunstnerisk vis skal framstå som amatørteater, ikke være amatørteater. Alt alvoret forsvinner i ablegøyer som knapt er egna til å trekke på smilebåndet av.
Dette er den samme gjengen som for et par år siden sto bak det fantastiske showet «Eurovisjonar» – så vi veit at de kan. Denne gangen ble tre ukers forarbeid dessverre bare altfor lite.
Synd, for ideen er god – og noen burde sette seg fore å lage proft musikkteater rundt problemstillingene «Det har vore eit fantastisk år» reiser. Hva skal være Norges rolle i det som nå er opplest og vedtatt som «en geopolitisk urolig tid»?
Stikkorda står nærmest i kø. Oljeprofitt. Våpenprofitt. Fredsdiplomati.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av
(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?