Dødspop og postpunk med Makthaverskan
Uten å gjøre veldig mye vesen av seg, er like fullt vokalisten det naturlige blikkfanget i Makthaverskan - gjennom de dypt ektefølte tektene og den imponerende vokalkraften hun gir låtene i brakkvannet shoegaze, c86, drømmepop, dødspop og postpunk. De resterende bandmedlemmene tilføyer rytmisk, hektende nødvendighet på den trange klubbscenen.
Makthaverskan / Revolver / 21.05.26
Moderne psyke i all dens kompleksitet, skjønnhet og desperasjon speiles gjennom en musikalsk mikstur av drømmepop og postpunk som har røtter i både samtid og i en fortid da kvintetten Makthaverskan knapt var født kommer til uttrykk på scenen.
Utenfor nyter et økende antall personer utepilsen og en sommer i anmarsj. De lokkes likevel inn i varmen for å ta del i så vel ikonisk som vital indie. De fleste får sogar med seg oppvarmerne Future Nostalgias forsmak på sitt tredjealbum - mystisk, forlokkende anstrøk av shoegaze og postpunk. Vi lar oss besnære mer og mer utover i settet deres - foreløpig uten helt å forelske oss. Makthaverskan drar oss inn i materien på en helt annen måte, selv om de også er ordknappe hva gjelder mellomsnakk.
Maja Milner frister med en låt om å ha sex på Ikea når Makthaverskan lokkes ut til ekstranummer. Intensiteten i tekstlinjene i "It's You And Its I", hvor det lyriske jeg desperat leter etter et sted å være alene med en hun jeg’et har funnet nærhet med, symboliserer mye av kraften og tilstedeværelsen i bandets uttrykk - tross lite bevegelighet den knappe timen settet varer.
Det være seg dødspop a la Broder Daniel eller kantet postpunk som kan relatere til tidlig The Cure Bassen, til Irma Pussila Krook - markant der nede i dypet under de duellerende gitarene til Per Svensson og Hugo Randulv, mens Andreas Wettmark ivrig og taktfast er kvintettens hamrende batterist. Rytmisk nødvendighet og fandenivolskhet, fylt av fortvilelse og nærvær. Makthaverskan gir av seg selv. Det koster noe for vokalisten å stå her. Underveis kan vi også se henne felle noen tårer.
Likevel er noe av det lille hun sier fra scenen, at samværet med oss i publikum denne kvelden gjør henne glad. Det er også noe frigjørende for oss som lytter og ser i bandets artikulasjon. Ærlig, rått og anspent låter det, dypt personlig og inntagende. Aller mest lar vi oss imponere over den mektige vokalen til Milner som svinger mellom forsiktige sukk og gapende, operatiske utskeielser.
Selv om det drikkes en del øl i forkant og noe på scenen underveis, er det imidlertid ingen Pete Doherty-affære denne kvelden. Makthaverskan låter ryddig og tett. Deres mørke, ofte smått gotiske pop låter stramt og fint, noen ganger rent ut sagt anthemisk. Stemningen blir mer og mer elektrisk utover i settet, med låter nesten uvektet mot bandets femte album "Glass and Bones", før det hele kulminerer med gamle "Antabus" fra "II" og "Leda" fra "III".
Del på Facebook | Del på Bluesky
Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av
(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?