Tons of Rock: Scenelangs, del 3

Det er varmt så det holder oppe på Ekebergsletta. Fortsatt like trivelig, men mange begynner nok å kjenne tempoet nå. Først og fremst blant publikum, som det blir fler og fler av. Midt på dagen var det så til de grader sild i tønne mellom Scream- og Vampire-scenen at mange ikke orka å stå i dokø.

TNT, Pantera m.fl. / Tons of Rock, Ekebergsletta / 23.06.23

Av Arild Rønsen // 24.06.23

Jeg starter ettermiddagen med TNT. Et velutstyrt TNT, med to kordamer og keyboard på plass. De entrer scenen til tonene av Edvard Griegs «I dovregubbens hall», og drar i gang «As Far As The Eye Can See».

Bandet låter fett som faen, men det er noe som ikke stemmer. Tony Harnell synger nærmest grenseløst surt – og det hjelper ikke det spor at han synger surt høyt der oppe i falsett-registeret.

- Hvorfor må han på død og liv skrike så jævlig hele tida? spør naboen min. Greit nok, tenker jeg – det er vel sånn de vil ha det. Men jeg nekter å tro at bandet ønsker seg sur hyling.

Kan det ha noe med lytteforholda på scenen å gjøre? Jeg håper det. For om så ikke er tilfelle, har TNT et megaproblem.

Som instrumental enhet låter TNT rått og tett. Ingenting å utsette på verken presisjon eller dynamikk. I front – bandets eneste virkelig store stjerne: Ronni Le Tekrø. Han befinner seg i Slash-avdelinga hva gitarister angår.

Stemninga er upåklagelig da de takker farvel til allsang – Rulers of the ocean!/Kings of seven seas!

Setlist: As Far As The Eye Can See//She Need’s Me//Tonight I’m Falling//My Religion//Downhill Racer//Invisible Noise//Northern Lights//Forever Shine On//Intuition//10.000 Lovers (In One)//Seven Seas

Architects på Vampire scene – og jeg kjenner at jeg begynner å gå smått lei av de mildt sagt lite oppfinnsomme banalitetene som serveres fra scenen.

- Jesus fuckin’ Christ! How are you fuckin’ doin’!? The most beautiful fuckin’ festival!

Og denne: - Hvor mange av dere har sett oss før? Hvor mange ser oss for første gang?! Og hvor mange kommer tilbake for å se oss en annen gang?!

Men de spiller bra, i likhet med Gojira som følger etter dem på samme scene. Samme kategori metal, og i mine ører litt det samme-om-og-om-igjen.

Da får jeg en helt annen feeling av å se Pantera! Amerikanerne har faktisk holdt det gående siden 1981. Phil Anselmo er stadig vekk ikke mer enn 54 år, og må ha hatt mye til felles med vår egen nye metalstjerne Storm.

Gitaren låter som en sirkelsag. Så spiss, så tydelig. Og hvem spiller? Zakk Wylde. Han takka nei til Guns N’ Roses, men spilte i en periode med Ozzy Osbourne. Lucky me, tenker jeg – som i løpet av to dager får høre og se Slash, Ronni Le Tekrø og Zakk Wylde.

Så jeg nå de aller tøffeste gutta i klassen? Tror det.

Setlist: A New Level//Mouth Of War//Strength Beyond Strength//Becoming//I’m Broken//5 Minutes Alone//Fucking Hostile//This Love//Suicide Note Pt. II//Domination/Holow//Walk/Cowboys From Hell

På vei hjem stikker jeg innom Moonligth scene – teltet. Her spiller The Bronx, et punk rock band som kom sammen i Los Angeles i 2002. Ordet går til vokalisten, Matt Caughthran:

- We know that this is a heavy metal festival! But we’re a punk band!

Og som de kan spille pønk! En befrielse, oppi alt det som i Tons of Rock-sammenheng må kunne kalles main stream metal.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Bury Tomorrow

(06.07.23) “I WANT TO SEE A THOUSAND CROWD SURFERS IN HERE”, brøler Daniel Winter-Bates - og det er bare å synes synd på pitvaktene som gjør sitt aller beste, selv om de er smått underbemannet. Publikum tok det som en klar utfordring, og veltet over barrikadene - litt som lemenscenen i “Resident Evil: Afterlife” (2010).

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.

Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører

(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.

Tons of Rock: Party med In Flames!

(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.