Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert
Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.
Gojira / Tons of Rock, Ekebergsletta / 24.06.23
Jeg er litt mer usikker på utsagnet om at jeg helst ville sett Gojira innendørs igjen. Det funka utendørs også. Tror kanskje jeg heller skal ønske meg dem tilbake igjen, for de er et rått liveband.
Tons of Rock tilrettelegger greit for handicappede, selv om utkikksområdene de har bygget er litt i laveste laget. Det sier seg selv at da er ikke publikum noe verre, og største smilet under konserten var vel på han som crowd surfa med rullestolen. Festival skal være gøy for alle. Universell utforming og sånn! Og metallpublikummet er det triveligste i verden. “OMG I lost my shoes! This was way better than Metallica!” ropte en annen som kom løpende ut fra piten.
Jeg kan egentlig bare gjenta det jeg skrev sist, for de spilte like bra nå som da: “Gojira er hardt og melodisk og rått, det er tungt og seigt og steintøft. Det er avant garde prog møter dødmetal på Sea Shepherd. Det er komplekst og vakkert og rytmene hopper vilt og hemningsløst.”
Dog skal jeg innrømme at bedre enn Pantera, nja. Det som er likt mellom de to banda er at det er steintøft og absolutt ikke for pyser. Tight og intenst og heftig, bassen røsker i kroppen på den deiligste måten og rytmene fyller hjerne og sinn og det blir ro. Men der Gojira søker mot prog, nærmer Pantera seg thrash, to vidt forskjellige genre og enestående på hver sin måte. Urettferdig er det også å sammenligne et snart 30 år langt forhold med et som ikke er året engang.
Hvilken konsert jeg foretrakk? “Pears and potatoes”, som en gammel kompis pleide å si (eller kanskje jeg fant det på nå). Kan ikke sammenlignes. Trenger ikke sammenlignes. Fredagen vasa jeg rundt i en evig musikkrus fordi det var så mye bra å se og høre at det nesten ble litt overdose, men bare nesten.
Hvorvidt amerikaneren fant igjen skoene sine, vites ikke, men jeg vil tro det. Crowd surfere mistet lommebøker, mobiler, vesker, sko, hårpynt - og det aller meste fant de vel igjen etter endt konsert. Om de var edru nok til å huske det er et helt annet spørsmål!
Setliste: Born for One Thing, Backbone, Stranded, Flying Whales, The Cell, The Art of Dying, Grind, Another World, Silvera, Amazonia
Del på Facebook | Del på Bluesky
Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører
(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.
Tons of Rock: Party med In Flames!
(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.
Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...
(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).
Tons of Rock: Asking Alexandria
(27.06.23) “Bruker du aldri ørepropper”, spør kollegaen. - Nja, bare unntaksvis, Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000 tok ei saftig bit av hørselen og det er bare en sjelden gang i blant jeg trenger det. Som med Kristof Hahn. På Asking Alexandria hadde jeg trengt det, for brølingen fra publikum mens vi ventet på bandet var ekstrem, og det var ikke noe annet band som hadde en like entusiastisk velkomstkomité.
Tons of Rock: Ghost – småsøtt metallmusikkteater
(26.06.23) Ghost er et band jeg overhodet ikke har noe forhold til, verken på scene eller skive. Jeg har jo lest om dem (selvfølgelig) men det virker som alt fokus er på det teatralske og ikke musikken. Scenografisk er Sadomaoistan på 90-tallet fortsatt uslåelig for meg, og i nyere tid tviler jeg på om noen greier imponere mer enn multimediashowet til Laibach i Marmorsalen.
Tons of Rock: Halestorm gruste alle
(25.06.23) Egentlig skal man ikke banne skriftlig, er jeg oppdratt til, men i dette tilfellet får det bare være: Faen så rått!!! Lzzy, jeg digger deg! Loaded hadde Jehnny Beth og LP, og her kommer atter et råskinn av en kvinnestemme.
Line up for Tons of Rock 2023
(08.11.22) Det blir mye tung rock på Ekebergsletta, også sommeren 2023!