Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.


Gojira / Tons of Rock, Ekebergsletta / 24.06.23


Jeg er litt mer usikker på utsagnet om at jeg helst ville sett Gojira innendørs igjen. Det funka utendørs også. Tror kanskje jeg heller skal ønske meg dem tilbake igjen, for de er et rått liveband.

Tons of Rock tilrettelegger greit for handicappede, selv om utkikksområdene de har bygget er litt i laveste laget. Det sier seg selv at da er ikke publikum noe verre, og største smilet under konserten var vel på han som crowd surfa med rullestolen. Festival skal være gøy for alle. Universell utforming og sånn! Og metallpublikummet er det triveligste i verden. “OMG I lost my shoes! This was way better than Metallica!” ropte en annen som kom løpende ut fra piten.

Jeg kan egentlig bare gjenta det jeg skrev sist, for de spilte like bra nå som da: “Gojira er hardt og melodisk og rått, det er tungt og seigt og steintøft. Det er avant garde prog møter dødmetal på Sea Shepherd. Det er komplekst og vakkert og rytmene hopper vilt og hemningsløst.”

Dog skal jeg innrømme at bedre enn Pantera, nja. Det som er likt mellom de to banda er at det er steintøft og absolutt ikke for pyser. Tight og intenst og heftig, bassen røsker i kroppen på den deiligste måten og rytmene fyller hjerne og sinn og det blir ro. Men der Gojira søker mot prog, nærmer Pantera seg thrash, to vidt forskjellige genre og enestående på hver sin måte. Urettferdig er det også å sammenligne et snart 30 år langt forhold med et som ikke er året engang.

Hvilken konsert jeg foretrakk? “Pears and potatoes”, som en gammel kompis pleide å si (eller kanskje jeg fant det på nå). Kan ikke sammenlignes. Trenger ikke sammenlignes. Fredagen vasa jeg rundt i en evig musikkrus fordi det var så mye bra å se og høre at det nesten ble litt overdose, men bare nesten.

Hvorvidt amerikaneren fant igjen skoene sine, vites ikke, men jeg vil tro det. Crowd surfere mistet lommebøker, mobiler, vesker, sko, hårpynt - og det aller meste fant de vel igjen etter endt konsert. Om de var edru nok til å huske det er et helt annet spørsmål!

Setliste: Born for One Thing, Backbone, Stranded, Flying Whales, The Cell, The Art of Dying, Grind, Another World, Silvera, Amazonia


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Bury Tomorrow

(06.07.23) “I WANT TO SEE A THOUSAND CROWD SURFERS IN HERE”, brøler Daniel Winter-Bates - og det er bare å synes synd på pitvaktene som gjør sitt aller beste, selv om de er smått underbemannet. Publikum tok det som en klar utfordring, og veltet over barrikadene - litt som lemenscenen i “Resident Evil: Afterlife” (2010).


Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.


Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører

(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.


Tons of Rock: Party med In Flames!

(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.


Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).


Tons of Rock: Er Kvelertak landets feeeeeeteste rockeband?

(28.06.23) Definisjonen av en bra konsert varierer med form og fasong, men en av dem må være at da jeg fikk et fullt glass øl nedover hode og nakke og rygg fordi naboen “high fiva crowd surferne og så bare sårri ass, va'kke meninga!” så tenker jeg at jaja, det er sol og varmt og det tørker vel før jeg skal gå til trikken for det hadde vært kjipt om noen trodde jeg hadde hatt en ulykke, lzm.


Tons of Rock: Behemoth - Ikke-poppete dødmetall

(28.06.23) Scenen er skjult bak en gigantisk hvit gardin og det er lett bris. Jeg undres over om den kommer til å lande på vakter og fotografer når de slipper den ned. Formløse hender og ansikter presser mot stoffet og jeg forventer nesten at klør skraper gjennom, som i en god gammeldags grøsser, for musikken hadde passet godt til det.


Tons of Rock: Puscifer - det kreative arbeidsjernet

(27.06.23) “What if, when Wendy O. Williams died, she got reincarnated as Maynard James Keenan?” Mannen har nok sjølironi, det er helt sikkert. Jeg skal ikke påstå at det er tilfeldig siden det i år er 25 år siden vi mistet en av de råeste og mest komplekse kvinnene i bransjen, men jeg er ganske sikker på at de fleste i publikum knapt var pottetrent da nevnte pønkikon lyktes i å ta sitt liv.


Tons of Rock: Asking Alexandria

(27.06.23) “Bruker du aldri ørepropper”, spør kollegaen. - Nja, bare unntaksvis, Nine Inch Nails på Quartfestivalen i 2000 tok ei saftig bit av hørselen og det er bare en sjelden gang i blant jeg trenger det. Som med Kristof Hahn. På Asking Alexandria hadde jeg trengt det, for brølingen fra publikum mens vi ventet på bandet var ekstrem, og det var ikke noe annet band som hadde en like entusiastisk velkomstkomité.


Tons of Rock: Soulfly - hvor mange strenger er nok?

(27.06.23) “Så du de nagla? Han hadde lite blitt nekta i døra med dem!” sier guttungen med stjerner i blikket. Kompisen er enig, men samtidig glad fordi “tenk deg så jævlig om noen crowd surfa med det og du fikk det i bakhuet, da hadde'ru fått vondt i huet as”. Forståelse for festivalregler er viktige! Ikke minst på en festival med rekordmange som måtte geleides ut etter å ha blitt sendt over barrikadene.


Tons of Rock: Scenelangs, del 4

(26.06.23) Iggy med trombone og trompet! Hail! Hail! Rock’n’Roll!


Tons of Rock: Ghost – småsøtt metallmusikkteater

(26.06.23) Ghost er et band jeg overhodet ikke har noe forhold til, verken på scene eller skive. Jeg har jo lest om dem (selvfølgelig) men det virker som alt fokus er på det teatralske og ikke musikken. Scenografisk er Sadomaoistan på 90-tallet fortsatt uslåelig for meg, og i nyere tid tviler jeg på om noen greier imponere mer enn multimediashowet til Laibach i Marmorsalen.


Tons of Rock: Halestorm gruste alle

(25.06.23) Egentlig skal man ikke banne skriftlig, er jeg oppdratt til, men i dette tilfellet får det bare være: Faen så rått!!! Lzzy, jeg digger deg! Loaded hadde Jehnny Beth og LP, og her kommer atter et råskinn av en kvinnestemme.


Tons of Rock: Stage Dolls funker fortsatt

(25.06.23) Jeg er rimelig sikker på at Torstein Flakne var det blideste mennesket som sto på en scene under Tons of Rock i år. Jeg tror han hadde det uendelig kult. Kanskje ikke på hjemmebane geografisk, men publikum var i aller høyeste grad hans folk, og han hadde antageligvis ikke trengt å synge så veldig mye sjøl, for allsangen ljomet over Ekebergsletta.


Tons of Rock: Ville Valo, festivalens mest sjarmerende mann

(25.06.23) Frem til august 2008 var min befatning med finner kun av det useriøse slaget: Forfylla søplepunks som var forvist fra Finland. Foran meg sto en måned feltarbeid i de dype finske skoger, helt på grensa til Russland – jeg reiste med åpent sinn, antibjørnespray, finsk-engelsk lommeparlør og manglende kunnskap om det meste, inklusiv hvilken valuta de bruker.


Tons of Rock: Scenelangs, del 3

(24.06.23) Det er varmt så det holder oppe på Ekebergsletta. Fortsatt like trivelig, men mange begynner nok å kjenne tempoet nå. Først og fremst blant publikum, som det blir fler og fler av. Midt på dagen var det så til de grader sild i tønne mellom Scream- og Vampire-scenen at mange ikke orka å stå i dokø.


Tons of Rock: Pantera - rått og tight og fett

(24.06.23) “Fake Pantera! They're shit!” Man overhører så mangt på festival. Kompisen hans nikket enig, men mente at de måtte se dem uansett. Mye har blitt sagt om denne versjonen av Pantera, og det aller meste er negativt. “De er et coverband! De burde kalle seg noe helt annet! Det er drit kjedelig! Det går alt for sakte!” - hardcorefansen er ikke nådige.


Tons of Rock: Institusjonen Napalm Death

(24.06.23) Det engelske grindcorebandet Napalm Death har vært en institusjon siden de startet i 1981. Da var jeg åtte år og hadde oppdaget Lou Reed, David Bowie og Depeche Mode. I årenes løp har jeg vært innom mange genre men akkurat grindcore … vel.


Tons of Rock: Storm med den store stemmen

(23.06.23) I gamle dager, da min tante Ingrid frekventerte verdens operascener, var stor stemme ensbetydende med stor kropp. Da hun pensjonerte seg som sangerinne og ble professor var hennes studenter ved Musikkhøgskolen vevre men med like stor stemme, for sangteknikker var blitt forfinet og verden hadde utviklet seg.


Tons of Rock: Scenelangs, del 2

(23.06.23) Jeg vandrer fra scene til scene på Ekebergsletta. I dag i strålende sol. Men med Powerwolf på Scream-scenen er det ikke mye sol og sommer!


Tons of Rock: Scenelangs, del 1

(22.06.23) Tons of Rock 2023 er i gang, og det er bare å ta av seg hatten – gjerne den Slash hadde på hodet. Maken til proft arrangement skal du leite lenge etter.


Tons of Rock: Generation Sex - full tenning!

(22.06.23) Første dag av årets Tons of Rock, det hølja hele dagen, det var kun én scene som var under tak og hadde det ikke vært for at jeg hadde bestemt meg for å prøve å ta bilder av alle konsertene hadde jeg nok holdt meg i presseteltet da himmelens sluser åpnet seg for alvor i 16-tiden.


Tons of Rock: Skid Row - langt fra problemfritt

(22.06.23) Det aller første bandet jeg i livet så to ganger var Skid Row, først i Skedsmohallen i 1989 (support for Mötley Crüe) og så i Oslo Spektrum i 1991. Da hadde de blitt gigantiske nok til å være headlinere. Et par år siden, altså. Heldigvis lenge nok til at skepsisen er sterk. Dette kan da umulig låte like bra?


Kvelertak topper Tons of Rock-plakaten 2023

(13.12.22) 15 harde pakker i førjulsgave, hilsen Tons of Rock. Det blir mye støy på Ekebergsletta også neste sommer.


Line up for Tons of Rock 2023

(08.11.22) Det blir mye tung rock på Ekebergsletta, også sommeren 2023!


Gojira i Spektrum - alt er riktig

(18.07.22) Det beste med å skrive for Puls er at jeg får sett alle banda jeg egentlig burde kjent til for lenge siden. “Jeg kan ta Gojira, jeg har ingen planer søndag, dropper søndagsmiddagen” ... vel, denne søndagen ble det treretters av ypperste klasse, og allerede før første support var ferdig med første låt tenkte jeg at dette blir en kremkveld.


Nye toner fra Gojira

(02.05.21) Det har vært skyhøye forventninger til deres syvende album. Etter 20 år med kompromissløs tilnærming til musikk, møter vi her litt andre toner fra de sympatiske miljøaktivistene fra Frankrike.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.