Tons of Rock: Generation Sex - full tenning!

Første dag av årets Tons of Rock, det hølja hele dagen, det var kun én scene som var under tak og hadde det ikke vært for at jeg hadde bestemt meg for å prøve å ta bilder av alle konsertene hadde jeg nok holdt meg i presseteltet da himmelens sluser åpnet seg for alvor i 16-tiden.

---

Generation Sex / Tons of Rock, Ekebergsletta / 21.06.23

Av Siri Bjoner // 22.06.23

---

“De beste banda på en festival er de ukjente”, var det noen som sa til meg. Jeg hadde på forhånd en liste over “disse kjenner jeg”, og den var ganske kort. Ettersom jeg foretrekker å bli gledelig overrasket hadde jeg ikke sjekket ut “de ukjente” (for meg) banda som skulle spille. Programmet viste 17:45 Generation Sex på hovedscenen, 17:50 Carpenter Brut (i teltet) og jeg så for meg ei låt på Scream Stage - og så spurte til Moonlight Stage og tak.

Brillene var våte, jeg var våtere, fingertuppene var i kronisk rosinmodus og jeg så ingenting gjennom kameraet. At det er vanntett, hjelper lite for å se hva man faktisk tar bilder av når søkeren er superdoggete og både skjerm og briller er gjennomvåte av regn og alt jeg har på meg også er klissklass så jeg ikke får tørka bort væsken. Heldigvis var teksten på backdropen på scenen ganske stor. BILLY IDOL kunne jeg lese. STEVE JONES. Sjitas tenkte jeg, er det mulig? TONY JAMES. PAUL COOK. GENERATION SEX. To fra Generation X, to fra Sex Pistols. Plutselig skjønte jeg hvorfor bandnavnet låt så kjent. Av og til er det lov å være litt dum.

Carpenter Brut var for lengst glemt. Uinteressant. Glemt var regnet og at jeg var klissblaut fra innvendig til ut, glemt var alt annet enn at dette var årets ToR-overraskelse og dævven, så mange høydepunkt! Det er ingen som synger “My Way” så perfekt som Billy Idol. Den originale, den opprinnelige, han som alle Billyer noensinne er oppkalt etter.

“LEPPA!” ropte sykepleieren. “Fikk du med leppa???” Jeg svarte som sant var at jeg hadde ingen som helst anelse om jeg hadde fått et eneste skarpt bilde fordi jeg så ingenting, men heldigvis – der var'n!

For en konsert! De gamle er fortsatt eldst, litt som Deep Purple i fjor. Paul Cook hørte nok på Wenche Myhre da hu sang “Når jeg blir seksogseksti” for han dæljer løs på trommene råere og raskere enn de fleste unge jyplinger, bassist James og gitarist Jones spiller som guder - og det låter altså så vakkert! På ei skikkelig god søplepønkete perfekt måte. Hvilken herlig konsert!

I likhet med Deep Purple er det så utrolig deilig å se musikere som har spilt sammen siden tidenes morgen og fortsatt koser seg sammen på scenen. De lo og spøkte og det låt akkurat som det skulle. Helt prima. Gjenforening av Sex Pistols kommer aldri noensinne til å skje, men hvem trenger det når man har Generation Sex! Nei, jeg har aldri vært noen fan av Sex Pistols fordi det var hakket for rølpete for meg. Det manglet melodi, det manglet schwung, det manglet limet som gjorde det kult – og det har de fått til i denne supergruppa.

Og Billyen over alle Billyer ser nesten ut som han gjorde for snart femti år siden da han debuterte. Kanskje litt flere rynker. Håret er like blondt og bustete, det er skinnjakke og nagler og ringer og “festivalens hittil mest interessante t-skjorte” ifølge fotografen. Og gliset, og stemmen, og støvla, og - alt er bare helt som det skal være, og snart kommer sola.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky