Rockbitch: Motor Driven Bimbo

Alt female-power-maset sitt syns jeg de kan ta og stikke der de sannsynligvis allerede har hatt mikrofonstativet tusen ganger før.


Medlemmene kaller seg Julie, The Bitch, Babe, Nikki, Beast, Epone, Luci. Noen av låttitlene er "Sex And The Devil", "Nympho", "Lucifer"... De er med andre ord ikke mors beste barn. De rapper, nemlig.

Og det er begrenset hvor lenge det er kult å høre på ei masete rappe-kjerring. Men jeg var på konserten deres i Oslo, og det fungerte mye bedre live, mener jeg. Det blir liksom litt for tamt på plate.

Personlig syns jeg 99 prosent av de rene jentebandene i verden stinker, men
Rockbitch kan faktisk spille. Det blir imidlertid litt pinlig når de på død og liv må understreke at de er så forbanna tøffe hele tiden. Det er helt greit å være frigjort, og jeg har ikke noe i mot porno, men i dette tilfellet syns jeg kanskje det blir litt for påtatt og salgstriks-aktig.

Hvor mange tror du var på konserten i Oslo for musikkens skyld, liksom?
Mars var utsolgt. Og det er vel en grei måte å livnære seg på det, men poenget er at dette ikke fungerer uten deres noe provoserende show. I 1999 er det ikke spesielt mange som blir provosert - eller i det hele tatt løfter på et øyenbryn - fordi om ei dame rapper "Fuck fuck fuck" og "sex is good" med tøff stemme?

“Motor Driven Bimbo” er en masete og kjedelig plate.

Gymlærers karakter: NG


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.