Rockbitch: Motor Driven Bimbo

Alt female-power-maset sitt syns jeg de kan ta og stikke der de sannsynligvis allerede har hatt mikrofonstativet tusen ganger før.


Medlemmene kaller seg Julie, The Bitch, Babe, Nikki, Beast, Epone, Luci. Noen av låttitlene er "Sex And The Devil", "Nympho", "Lucifer"... De er med andre ord ikke mors beste barn. De rapper, nemlig.

Og det er begrenset hvor lenge det er kult å høre på ei masete rappe-kjerring. Men jeg var på konserten deres i Oslo, og det fungerte mye bedre live, mener jeg. Det blir liksom litt for tamt på plate.

Personlig syns jeg 99 prosent av de rene jentebandene i verden stinker, men
Rockbitch kan faktisk spille. Det blir imidlertid litt pinlig når de på død og liv må understreke at de er så forbanna tøffe hele tiden. Det er helt greit å være frigjort, og jeg har ikke noe i mot porno, men i dette tilfellet syns jeg kanskje det blir litt for påtatt og salgstriks-aktig.

Hvor mange tror du var på konserten i Oslo for musikkens skyld, liksom?
Mars var utsolgt. Og det er vel en grei måte å livnære seg på det, men poenget er at dette ikke fungerer uten deres noe provoserende show. I 1999 er det ikke spesielt mange som blir provosert - eller i det hele tatt løfter på et øyenbryn - fordi om ei dame rapper "Fuck fuck fuck" og "sex is good" med tøff stemme?

“Motor Driven Bimbo” er en masete og kjedelig plate.

Gymlærers karakter: NG


Del på Facebook | Del på Bluesky

Country-punk-bluegrass-black metal

(15.05.26) I det hele tatt er dette ei skikkelig spenstig skive med stor variasjon og godt låtmateriale.


The Lemon Twigs – Yeah! Yeah! Yeah!

(13.05.26) For et livsbejaende pop-album!


Pjolterguys - endelig på skive

(12.05.26) Ni låter, tjueen minutter, helt perfekt for et hardcoreband.


Bjørneboe er død. Leve Bjørneboe.

(10.05.26) Forræderen er den virkelige, den eneste helten.


The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.