Tons of Rock: Ville Valo, festivalens mest sjarmerende mann

Frem til august 2008 var min befatning med finner kun av det useriøse slaget: Forfylla søplepunks som var forvist fra Finland. Foran meg sto en måned feltarbeid i de dype finske skoger, helt på grensa til Russland – jeg reiste med åpent sinn, antibjørnespray, finsk-engelsk lommeparlør og manglende kunnskap om det meste, inklusiv hvilken valuta de bruker.

Ville Valo / Tons of Rock, Ekebergsletta / 24.06.23

Av Siri Bjoner // 25.06.23

Foruten pippuripihvi, Karhu, røkt ål og Minttufjortisfylla ble jeg der kjent med The Rasmus, H.I.M. og en rekke andre fete band. Av disse er det i grunnen bare H.I.M. og The Rasmus jeg har beholdt – litt emopop er viktig.

Ikke minst synes jeg at både Lauri Ylönen og Ville Valo begge har helt fantastiske stemmer. Sleng på Apocalyptica, og jeg hadde villig flydd til Australia for å se den konstellasjonen live!

Heldigvis er det lenge siden Thomas så H.I.M. i 2001, for da var Valo “Hans Innmari slitne Majestet”. Seks år etter at bandet ble lagt ned er han nykter og lykkelig. Eller, “lykkelig”, han er onnellinen, og det høres. Og ses.

Festivalens mest sjarmerende mann. Den mest velkledte. Det vakreste smilet. Den mest forførende stemmen. “Roguishly handsome”, tenkte jeg da han kom ut på scenen - for det er lov å være litt fjortis på festival!

Når han synger som han gjør, er det helt klart lov. Så uendelig vakkert med tekster som handler om død og kjærlighet og “Won't you die tonight for love//Baby join me in death” og “But a cold heart is a dead heart//And it feels like I've been buried alive by love” (selvfølgelig ble det noen H.I.M.-låter) - og med massiv allsang blir smilet etter hvert mer og mer likt den til Cheshire Cat, Burton-versjonen fra 2010 (selvfølgelig).

Jeg har lov til å innrømme at VV lenge var den eneste artisten jeg virkelig gledet meg til å se på Tons of Rock i år? Og han innfridde så til de grader. Neste gang han spiller Oslo (jeg håper veldig snart) finner du meg foran scena et sted. Han innfridde helt totalt og fullstendig, og det var faktisk enda bedre enn jeg hadde håpet på. Thomas, jeg veit ikke om du var på konserten, men jeg tror vi trygt kan si at “den djevelske kongen” har gjeninntatt tronen!

Setliste: Zener Solitaire, Echolocate Your Love, Rip Out the Wings of a Butterfly, The Foreverlost, Right Here in My Arms, Run Away From the Sun, Buried Alive by Love, Loveletting, Poison Girl, Neon Noir, Join Me in Death, Saturnine Saturnalia

Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Bury Tomorrow

(06.07.23) “I WANT TO SEE A THOUSAND CROWD SURFERS IN HERE”, brøler Daniel Winter-Bates - og det er bare å synes synd på pitvaktene som gjør sitt aller beste, selv om de er smått underbemannet. Publikum tok det som en klar utfordring, og veltet over barrikadene - litt som lemenscenen i “Resident Evil: Afterlife” (2010).

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.

Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører

(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.

Tons of Rock: Party med In Flames!

(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.