Tons of Rock: Institusjonen Napalm Death

Det engelske grindcorebandet Napalm Death har vært en institusjon siden de startet i 1981. Da var jeg åtte år og hadde oppdaget Lou Reed, David Bowie og Depeche Mode. I årenes løp har jeg vært innom mange genre men akkurat grindcore … vel.

Napalm Death / Tons of Rock, Ekebergsletta / 23.06.23

Av Siri Bjoner // 24.06.23

Jeg synes det er morsomt på konsert, men har vel neppe noensinne spilte en eneste låt hjemme. Kan man kalle det melodiøs støy? Jeg liker som kjent støy av forskjellig slag, som da Kristof Hahn fylte Kulturkirke Jakob med øredøvende støy, eller det gamle materialet til Einsturzende Neubauten, men grindcore har aldri appellert til meg.

Når vokalist Mark "Barney" Greenway introduserer bassisten som “Shane couldn't make it today so we found Adam” tenkte jeg at det er vel neppe så veldig vanskelig å finne en bassist som kan spiller hardt og fort? (det var en spøk, altså, Adam er en anerkjent bassist fra et annet band.)

Overraskende ofte de siste dagene har jeg havnet i interessante diskusjoner om at en anmelder bør både kjenne en genre og like den for å kunne bedømme en konsert. Sånn er det ikke. Jeg håper aldri noensinne jeg blir anklaget for å skrive en urettferdig konsertanmeldelse.

Jeg har faktisk sett dem før, sånn ca. i 1997, og selv for utrente ører så er dette jævlig rått. Moonlight stage (teltet) var stappfullt, og det tok fullstendig av blant publikum. Ikke bare er Napalm Death dyktige musikere, de er skikkelig trivelige mennesker også. Som anarkister flest er de opptatt av menneskerettigheter, dyrevern, humanisme og slikt. Det er aldeles ikke overraskende at Barney har på seg en t-skjorte med “Antifascistalaš Akšuvdna Sápmi” - som jeg er rimelig sikker på at betyr samisk antifascistisk aksjon.

Ja! Det var en bra konsert! Det var råkult å se dem igjen. I år feirer de (i likhet med Pantera) 42 år – sjølveste meininga med livet – og det er ingenting som tyder på at de har tenkt å gi seg med det første.

53 år gamle Barney ser aldeles ikke ut som en middelaldrende grindcore-vokalist, så la oss håpe at de holder på i mange flere år. Det er noen tusen publikummere som nok er enige med meg i det!

Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Bury Tomorrow

(06.07.23) “I WANT TO SEE A THOUSAND CROWD SURFERS IN HERE”, brøler Daniel Winter-Bates - og det er bare å synes synd på pitvaktene som gjør sitt aller beste, selv om de er smått underbemannet. Publikum tok det som en klar utfordring, og veltet over barrikadene - litt som lemenscenen i “Resident Evil: Afterlife” (2010).

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.

Tons of Rock: Witch Club Satan, småprovoserende provokatører

(29.06.23) “Blood, nudity and extreme black metal” frister Tons of Rock med i infoen om Witch Club Satan (WCS) - som om det skal være noe provoserende. Jeg tror ikke at vi syntes at band som Rockbitch og Tribe 8 var spesielt provoserende på 90-tallet, kanskje fordi vi ikke er svenske? Verre var det da Per (jeg tror i hvert fall det var Per, men det er meget mulig det var Kristoffer) hadde et lite – skal vi kalle det “uhell”? - under en Gartnerlosjen-konsert på Rockefeller som involverte litt for lite klær og en støvsuger.

Tons of Rock: Party med In Flames!

(29.06.23) Gleden over å se In Flames to ganger på et halvt år – fantastisk! Først i Spektrum i desember i fjor, og nå i solsteiken på Ekebergsletta. Og gjenhør med min favoritt power ballad “Alias”! Den er myk som silke. Som man har feila litt på og kjørt i vaskemaskinen på kokvask. Og full sentrifugering.

Tons of Rock: At The Gates - litt mye ...

(29.06.23) Jeg fikk ikke med meg At The Gates da de spilte support for In Flames i Spektrum i desember, så endelig skulle jeg få sett kompisene til mine favorittsvensker. Göteborg-metallband driver ikke med stæsj som konfetti og pyro, men gutta hadde en reproduksjon av et antikt veggteppe som sceneteppe (eller kanskje det var ekte?).

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.