Stein Østbø: Hekta. Ronni Le Tekrø - Et Liv I Rock
Jeg kan ikke huske sist gang jeg har brukt så mange timer på å lese knappe 200 sider. Forklaringa ligger dessverre ikke i at det her er et must å få med seg alle orda. Poenget er at det går veldig tregt, når du leser noe som er kjedelig.
Det smerter å slakte en god kollega, men om det fins ei yrkesgruppe som må tåle slikt - ja, så er det musikkanmeldere.
Jeg tror hovedproblemet med "Hekta" ligger i at det er stor forskjell på å skrive en avisartikkel, og det å skrive bok. Veldig stor forskjell (om jeg får benytte en kommentarstil spesielt sportsjournalistene i VG, forfatterens avis, forstår seg på).
Stein Østbø har et langt liv bak seg i VG, og ingen skal beskylde ham for ikke å ha kjærlighet til stoffet sitt. Han kan helt sikkert sin TNT på srak arm. Men noen ganger er distanse kanskje like viktig som de tette bånd?
Stadig gjentakelser skjemmer boka i særdeleshet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest om det anstrengte forholdet mellom Ronni Le Tekrø og Tony Harnell - i så godt som nøyaktig de samme vendingene. Uten at jeg har forstått mer enn at de i perioder har "levd på to forskjellige planeter".
Det er ingen progresjon, intet tempo, i Østbøs fortelling.
Østbø har skrevet et utvida intervju, der ei flat historie står å lese mellom Ronni Le Tekrøs mer eller mindre intelligente utsagn - som for eksempel hans kritikk av Tony Harnells litt for prektige livsstil:
"Det er mer troverdig å spille rock'n'roll når du mikser alkohol og hasj - det har jeg alltid gjort - istedentfor å gå ut på scenen etter å ha knaska helsefôr."
Dette er blant de spenstigste partiene i boka, og resten kan du tenke deg sjøl.
Tro forresten ikke at dette er beretninga om Ronni Le Tekrø. "Hekta" er historia om TNT og diverse sidekapitler, og som sådan et interessant dokument for framtidige rockhistorikere.
Du som bare vil lese ei god bok, må dessverre finne annen lektyre.
Del på Facebook | Del på Bluesky