Foto: Aleksander Ramsland / Stand Up Norge AS Foto: Aleksander Ramsland / Stand Up Norge AS Foto: Aleksander Ramsland / Stand Up Norge AS Foto: Aleksander Ramsland / Stand Up Norge AS Foto: Aleksander Ramsland / Stand Up Norge AS

Hvor ble det av den aktuelle satiren?

Veldig underholdende, men herrene Paus og Rønning har en del å gå på. Om jeg skal si det som det er.


Skilt ved fødselen - Ole Paus & Jon Niklas Rønning / Latter / 19.11.21


To menn i forskjellige generasjoner. To akustiske gitarer. 75 minutter show. Ingen skal beskylde dem for å overlesse scenen med rekvisitter. Ole Paus og Jon Niklas Rønning gjør det enkelt.

Vi forventer aktuell satire med Ole Paus i en av hovedrollene, og allerede i første nummer får vi noen strofer om den avgåtte stortingspresidenten. Men så blir det dessverre med det. De spiller så å si hver eneste kveld, og det går naturligvis ikke an å sy sammen et nytt repertoar for hvert show. Likevel.

Tekstene er selvfølgelig jevnt over veldig gode, men jeg savner den dagsaktuelle snerten. Kloa fra «Paus-Posten».

Som entertainere? Gode. Flinke til å holde en dialog i gang mellom numrene, som om det meste blir avtalt der og da - som det jo ikke gjør. Men de er altså dyktige til å skape intim stemning mellom scene og sal. Ganske så nærme hjemme i stua til Paus og Rønning - der de kan sitte og prate med hverandre, med én stemme. Jon Niklas Rønning er helt fantastisk som Ole Paus.

«For å si det som det er» er Ole Paus på sitt aller beste; en mester til å få sånne setninger til å stemme i ei vise. Omtrent som Øystein Sunde. Han er nydelig dylansk når han synger «hvis du tror jeg har glemt deg», og poeten Paus fornekter seg ikke – «hvert øyeblikk er en liten evighet».

Lenge tror vi at de skal snyte oss for «Mitt lille land». Men den kommer helt slutt, som siste ekstranummer. Og da tar det musikalske faktisk fyr! Pop-konsert! To flinke gitarister og en strålende formidler av egenskrevet tekst. Dette er jo i ferd med å bli en slags nasjonalsang.

Noen må sørge for at denne versjonen blir tatt opp og utgitt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ole Paus (1947-2023)

(12.12.23) I september ble Ole Paus ramma av et hjerneslag. Han døde i natt, og etterlater seg et gedigent krater i norsk kulturliv.


Motorpsycho og Ole Paus er magisk bra

(02.02.20) For sju år siden ga Ole Paus ut trippelalbumet «Avslutningen», og sa med det et endelig farvel til karrieren som plateartist. Det er godt noen løfter er til for å brytes.


Det var en gang, på Frogner, i 1972

(20.08.16) Det er fra tid til annen veldig fornuftig å rydde på loftet.


Innover skal vi, vi skal innover

(24.05.15) Det er langt mellom solstrålene i innlandet. Her er så mangt man aldri får gjort.


Ole Paus: Den Store Norske Sangboka

(21.12.07) Det er nok bare én nordmann som uttaler første vokal i ordet "hverandre" som en en krystallklar E, og altså ikke Æ. Dette gjør faktisk Paus-versjonen av "La Oss Leve For Hverandre" til en helt spesiell opplevelse. Og han har mye mer på lager.


Paus på jordet

(09.10.04) (Oslo/PULS): Hele essensen i musikeren Ole Paus er at han skal låte skrall og elegant på en gang, uavhengig av hva slags mennesker han har med seg på lasset. På onsdag var han så langt unna sitt rette element som han kan være, med dataprogrammerte trommebeats og flinkismusikere i ryggen.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.