Paus på jordet
(Oslo/PULS): Hele essensen i musikeren Ole Paus er at han skal låte skrall og elegant på en gang, uavhengig av hva slags mennesker han har med seg på lasset. På onsdag var han så langt unna sitt rette element som han kan være, med dataprogrammerte trommebeats og flinkismusikere i ryggen.
/ /
Det hjalp selvfølgelig ikke spesielt at konserten handlet om hans svakeste plate på mange år, En Bøtte Med Lys. Men middelmådige låter er ingen unnskyldning for at en Paus-konsert skal bli dårlig. Jeg mener, han har da vært ute i hardt vær med Jonas Fjeld tidligere!?
Ole Paus er en stor artist, som helt sikkert vil heve seg mange hakk ved neste korsvei. Men akkurat nå vingler han noe veldig.
Onsdagens utgave av Ole Paus på Mono har absolutt ingenting å gjøre med den Ole Paus jeg har misjonert og prakket på vennene mine de siste ti årene.
Halve salen er fylt med ansatte i plateselskapet og deres venner når Ole Paus entrer scenen, side om side med en flunkende ny laptop, som spyr metronomiske taktfigurer og klangfylte strykere. Det er ikke bare ekkelt og galt på papiret når Ole Paus tar konsekvensen av digitalalderen; det låter også bøttegalt.
I deler av konserten ble flinkiselementene så mange og dominerende at hovedpersonen selv forsvant på sin egen scene. Lettere forvirret (og forlegen?) stod han som en passiv tilhører til musikernes drepende kjedelige fingerbevegelser og utslitte groove-triks.
Forresten, når ble det ble kult å groove til Ole Paus, egentlig?
Heldigvis har Ole Paus bevart sin knivskarpe penn, som han anvender med sitt karakteristiske stammende snakketøy og rustne røst i både humoristiske- og drømmende termer.
Mono var spesielt lydhøre da Ole Paus holdt sitt ventede, asylpolitisk innlegg, og menneskeliggjorde den såkalte knivdesperadoen på Bislett-trikken med en vakker vise. Bare synd datamaskinen bak ryggen hans også ville være med
Man kan jo ikke bli sint eller skuffet, sa en tilfeldig tilhører da konserten var ferdig, man må jo bare synes synd på mannen. Ut fra onsdagens opptreden er jeg ikke overrasket over at folk kan tenke slik.
Det var for øvrig aldri snakk om noe ekstranummer på Mono. Så langt der i fra.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Det var en gang, på Frogner, i 1972
(20.08.16) Det er fra tid til annen veldig fornuftig å rydde på loftet.
Innover skal vi, vi skal innover
(24.05.15) Det er langt mellom solstrålene i innlandet. Her er så mangt man aldri får gjort.
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.