Ole Paus: Den Store Norske Sangboka

Det er nok bare én nordmann som uttaler første vokal i ordet "hverandre" som en en krystallklar E, og altså ikke Æ. Dette gjør faktisk Paus-versjonen av "La Oss Leve For Hverandre" til en helt spesiell opplevelse. Og han har mye mer på lager.


Ole Paus har funnet det for godt å synge inn et knippe sanger som liksom er blitt hans egne, selv om han ikke har skrevet verken tekst eller melodi. Et reint cover-album, med andre ord.

Han synger som han har for vane, hvilket betyr at han like mye snakker. Men som han snakker! I Ole Paus' tilfelle kan man virkelig snakke om at røsten i seg sjøl har melodisk kraft.

Helt fenomenal er hans utgave av "Jeg Hadde Tenkt", diktet av Rudolf Nilsen som Jon Arne Corell satte melodi til tidlig på 70-tallet - en av de flotteste kjærlgihetssangene som er skrevet.

Ellers er spennet i låtvalg stort - og godt. Fra Einar Skjæråsens "Vandringsvise" til Jokkes "Øl (I Kjøleskapet Hjemme Er Det Øl). Selvfølgelig synger han også en sang signert Lars Lillo-Stenberg. Det skulle bare mangle, musikalske tvillingsjeler som de er.

deLillos' "Kokken Tor" behandles på samme vis som DumDum Boys' "Splitter Pine" - og som alt annet på denne plata. Produsent og arrangør Håkon Iversen har stålgrep om den type sound Daniel Lanois ble kjent for en gang på 90-tallet.

Her er nesten ikke perkusjon, og blåserne er lagt midt mellom Frelsesarméen og de som til daglig holder følge med Tom Waits - bortsett fra i "Kokken Tor", der Iversen drar veksler på teknikken til James Pankow (Chicago). (Og barytonsaxofon i steden for det tunge gitarriffet til Lars Lillo er stilig!)

Jeg er vanligvis ingen stor fan av cover-album. Når jeg anbefaler denne plata på det aller varmeste, har du således grunn til å oppfatte det som et solid kvalitetsstempel.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ole Paus (1947-2023)

(12.12.23) I september ble Ole Paus ramma av et hjerneslag. Han døde i natt, og etterlater seg et gedigent krater i norsk kulturliv.


Hvor ble det av den aktuelle satiren?

(20.11.21) Veldig underholdende, men herrene Paus og Rønning har en del å gå på. Om jeg skal si det som det er.


Motorpsycho og Ole Paus er magisk bra

(02.02.20) For sju år siden ga Ole Paus ut trippelalbumet «Avslutningen», og sa med det et endelig farvel til karrieren som plateartist. Det er godt noen løfter er til for å brytes.


Det var en gang, på Frogner, i 1972

(20.08.16) Det er fra tid til annen veldig fornuftig å rydde på loftet.


Innover skal vi, vi skal innover

(24.05.15) Det er langt mellom solstrålene i innlandet. Her er så mangt man aldri får gjort.


Paus på jordet

(09.10.04) (Oslo/PULS): Hele essensen i musikeren Ole Paus er at han skal låte skrall og elegant på en gang, uavhengig av hva slags mennesker han har med seg på lasset. På onsdag var han så langt unna sitt rette element som han kan være, med dataprogrammerte trommebeats og flinkismusikere i ryggen.


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


The Meffs til topps på Pstereo!

(11.09.26) Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.