The Rasmus som reinspikka pop?

Rise åpner med «Live and Never Die» som hadde passet veldig bra som musikken i sluttscenen/rulletekstene til en "Thelma and Louise" der damene overlever og strener avgårde fra bilen, vel vitende om at de er frie. Hvilken knallstart!


Jeg må bare få si det: Av en eller annen merkelig grunn håper jeg alltid at tekstene til The Rasmus ikke er selvbiografiske. Og jeg lurer veldig på om Lauri Ylönen og Robin Finck deler hårtips. Utover det så vet man i grunnen hva man får med The Rasmus. Jeg er litt usikker på om de fortsatt bør kalles et rockeband, for dette begynner å nærme seg reinspikka pop, synes jeg. (Helt enig! Men jeg liker det! –Red)

Dog har jeg som kjent litt underlige syn på genre og sånt.

Men etter fjerde gjennomlytting (skiva varer fra Schrader på Nesodden til Kroer dersom det er glatt og folk kjører veeeeeeeeeeeldig forsiktig) er jeg enig med meg selv om at «Rise» er ei rocka popskive. Ikke sånn grell "norsk syngedame som synger på innpust fordi det er skikkelig mote og høres helt grusomt ut og dessuten er låtmaterialet elendig", men en skikkelig deilig popskive, en som hadde holdt deg på dansegulvet på diskoteket og alle hadde kost seg.

Litt usikker om det fortsatt finnes diskotek?

Her er ingen «You Got It Wrong» («Black Roses», 2008), men «Rise» er ei jevnere skive. Den er morsom og sprek, en snerten liten sportsbil midtsommers på tørre og fine veier.

«Fireflies» er den beste låta. Spenstig, interessant - der jeg alltid håper The Rasmus skal finne ut at de vil være. Det er lov å drømme? «Bittersweet», Apocalypticas duett mellom Ville Valo og Ylönen viser jo at fyren har en fantastisk stemmeprakt som han ikke får vist godt nok, synes jeg (jeg håper Apocalyptica spiller den når de gjester Norge i januar).


Jeg må innrømme at det er vanskelig å sitte stille mens jeg skriver og har den på i bakgrunnen. Rytmene er der. The Rasmus er et dyktig band. MGP-låta «Jezebel» rocker og låter absolutt ikke som noen MGP-låt (de endte vil sånn ca. midt på treet). «Written In Blood» har en blodharry titteln men låta er ganske kul.

«Evil» er en vakker avslutning der Ylönen sin stemme virkelig kommer til sin rett. Mye bra ved låta, men den når ikke helt opp. Don't let me fall in love again, my heart is evil; My heart is evil, evil - neineinei. Ikke for det, dersom alt er selvbiografisk så bør han kanskje ta sine egne råd og droppe de psykotiske damene?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vellykket finsk-ukrainsk samarbeid

(26.10.22) Et av mine guilty pleasures møtte jeg i Imatra i 2008 da jeg hadde feltarbeid der. Imatra er et meget underlig finsk tettsted i Sør-Karelen, et par kilometer fra grensa til Russland langs hovedfartsåren til St. Petersburg. Der ble jeg kjent med The Rasmus – jada, jeg liker søt emo pop også, så har jeg innrømmet det. Men Imatra, der de fleste innbyggerne er russere – enten styrtrike eller fattige arbeidere, ingen i mellom – var mitt første møte med store mengder russere. En selsom opplevelse.


NW Dag 2: Synth-ikoner og jærbuinger

(14.06.03) (Oslo/PULS): Etter at Linkin Park og The Sounds avlyste, ble det et reservepreget program på Norwegian Wood fredag. Litt lite folk til tross, festivalens andre dag ble også en musikalsk suksess - og litt mer sol enn dagen i forveien.


The Rasmus: Into

(12.12.01) Roll up! Roll up for the mystery tour! Jeg blir så glad av å høre denne plata at jeg simpelthen ikke kan motstå fristelsen av å ta denne kjente og kjære pop-introen i bruk. The Rasmus er noe av det mest feiende og friske pop/rock-bandet jeg hørt!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.