Loaded: Chuck Prophet spiller for menigheten

Kveldens nest siste band. Inn på scena kommer Blues Brothers og lillebroren til Nick “The Preacherman” Cave. Malingen på gitaren til sistnevnte er i stor grad slitt bort og keyboardisten kommer ut i en kjole som hadde passet perfekt i en dokumentar om Laura Ingalls Wilder. Jeg er fornøyd med dagen og storkoser meg og tenker at én underlig artist gjør ingen dårlig festival.

Chuck Prophet / Loaded, Kontraskjæret / 08.06.23

Av Siri Bjoner // 10.06.23

Dette er første runde med Chuck Prophet and the Mission Express og man undres over om Loadeds artiststandard holder hele dagen. Jeg liker dobbel dose med konserter med bra band (eller trippel dose som med Einsturzende Neubauten i København i fjor, men er spent på denne for meg ukjente artisten.

Navnet skjemmer ingen, heter det, men det er lov å være litt mistenksom, særlig når dressen til Prophet minner veldig om den ene gangen Jehovas Vitner kom på besøk hjemme. Jeg tror jeg ble svartelista ganske raskt. Heldigvis er “Mission Express” navnet på ei bussrute som går gjennom nabolaget til Prophet og kona Stephanie Finch som synger og spiller keyboard i bandet.

Profetisk? Nei. Dette er tidløst og tøft. Countrybluesfolkrock. Fantastiske tekster om det meste. Man må jo bare elske en artist som kommer opp med låttittelen “Jesus Was A Social Drinker” eller disse fantastiske ordene i “Get Off The Stage”:

«While you, you’ve got an ugly mouth//You got no heart at all//Except for your Russian pal//You’re an obstruction in democracy’s bowel»

Jeg tror bandet storkoste seg på scena. Publikum var iallfall veldig fornøyde, for dette var en absolutt höjdare. Dessuten er det litt greit å kunne si at jeg har fått en ny preacherman i livet og jeg gleder meg til å se ham igjen!

Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Gluecifer avsluttet med et smell

(14.06.23) “Selvfølgelig er de kongene av rock, vokalisten kjører jo verdens vakreste bil!” Jazzkompisen synes det er moro med akkurat den diskusjonen. Alfa Romeo 159 vs 156, lzm, min Billy er jo seffers vakrest i verden. “Car full of stash handler ikke om at han har gardiner i den”, sukker jeg oppgitt. Vi blir nok aldri enige der.

Loaded: Tex Perkins & The Fat Rubber Band

(14.06.23) I notisboka har jeg skrevet: Tex Perkins akustisk var utrolig bra. Tex Perkins med fullt band var enda bedre. Er det mulig?

Loaded: Jenny Beth, den tøffeste dama vi har hørt

(14.06.23) Franske Jehnny Beth er råskinn på scenen. I en verden der kvinner i musikkbransjen fortsatt må jobbe tre ganger så hardt for å få en fjerdedel av respekten, har Loaded virkelig slått på stortromma med artister som Fieh, LP (som identifiserer som de/dem men aksepterer også hun/henne), og Jehnny Beth.

Loaded: LP, årets beste overraskelse

(13.06.23) Noen bandnavn er verre enn andre å google. Skov er et av dem, LP en annen. Selv det å søke i arkivene til PULS er utfordrende fordi man får opp alle vinylskiver som er anmeldt. Det var selvfølgelig jazzkompisen som først dro frem LP for å friste meg til Loaded. “Jeg har hørt det er råbra!” - jeg er ganske enkel å overtale.

Loaded: Fieh fyrverkeri

(11.06.23) Hva er likheten mellom Skov, Nubiyan Twist og Fieh? De er alle band som fyller scenen med unge og dyktige musikere, bra låter, energi og feststemning.

Loaded: Yot Club ringte matbjellen

(11.06.23) På en festival med respekt for seg selv skal det alltid være minst ett band som en publikummer ikke liker. Dersom alle liker alt, har man booket for snevert og kjedelig og trygt.

Loaded: Chuck Prophet er enda mer fornøyelig strømløs

(11.06.23) Chuck Prophet and the Mission Express var genialt. Vi var alle litt mer skeptiske til hvordan det ville låte akustisk. Prophet har fått seg en litt mer fancy (akustisk) gitar siden første konserten, Stephanie Finch er der med keyboard og Vicente Rodriguez spiller trommer og andre rytmeinstrumenter. Og det er litt kjedelig.