Loaded: Yot Club ringte matbjellen

På en festival med respekt for seg selv skal det alltid være minst ett band som en publikummer ikke liker. Dersom alle liker alt, har man booket for snevert og kjedelig og trygt.

Yot Club / Loaded, Kontraskjæret / 09.06.23

Av Siri Bjoner // 11.06.23

Fredagen begynte med en fantastisk Rick Grove og gikk videre til en heidundrandes Fieh og for det regjerende firkløveret funket ikke overgangen fra energiske Fieh til rolige Yot Club. Vi prøvde. Jeg bemerket at han gikk i crocs og at macen hans hadde ganske stilige sko. “Det er positivt, da liker vi han straks mer!” ropte sykepleieren (men forble sittende) på teppet. Hun strakte seg litt og ropte “Ja! Det er nesten crocstøvler!”

Pedagogen inviterte meg til å sitte på teppet. “Siri driver ikke med tepper!” utbrøt sykepleieren og lo litt (som stemmer rimelig bra – gardiner og puter derimot). Interessen for Yot Club var laber. “Jeg synes han er litt for nasal og det blir litt for tamt for meg” sa jeg, og det var bred enighet om at dette kanskje ikke var den beste artisten vi hadde hørt.

“Jeg er sulten, det er vel på tide med litt mat” sa pedagogen. Trønderen visste ikke om han var sulten. Vi endte med å vase oss innerst i matavdelingen, så masse blomster, tok et festlig bilde foran en vegg kledt med blomster og surra rundt til trekløveret fant vegetariske samosaer og butter chicken.

Vi endte til slutt opp på det andre teppet, det som var plassert foran den store scenen. “Det er så deilig at man kan legge ned teppet sitt og holde av plassen mellom konserter!” - og det er det. Dessuten satt de fleste andre festivaldeltagerne fortsatt foran den lille scenen og hørte på Yot Club så vi hadde god plass.

Som jeg liker å si: Det er ikke det at artist XYZ er kjedelig, men det er ikke min stil. Da er det hyggeligere å skravle med folk man ikke har sett på lenge. Det sosiale er tross alt en viktig del av enhver festival! Yot Club er sikkert veldig bra, men det ble litt uinspirerende for meg.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Gluecifer avsluttet med et smell

(14.06.23) “Selvfølgelig er de kongene av rock, vokalisten kjører jo verdens vakreste bil!” Jazzkompisen synes det er moro med akkurat den diskusjonen. Alfa Romeo 159 vs 156, lzm, min Billy er jo seffers vakrest i verden. “Car full of stash handler ikke om at han har gardiner i den”, sukker jeg oppgitt. Vi blir nok aldri enige der.

Loaded: Tex Perkins & The Fat Rubber Band

(14.06.23) I notisboka har jeg skrevet: Tex Perkins akustisk var utrolig bra. Tex Perkins med fullt band var enda bedre. Er det mulig?

Loaded: Jenny Beth, den tøffeste dama vi har hørt

(14.06.23) Franske Jehnny Beth er råskinn på scenen. I en verden der kvinner i musikkbransjen fortsatt må jobbe tre ganger så hardt for å få en fjerdedel av respekten, har Loaded virkelig slått på stortromma med artister som Fieh, LP (som identifiserer som de/dem men aksepterer også hun/henne), og Jehnny Beth.

Loaded: LP, årets beste overraskelse

(13.06.23) Noen bandnavn er verre enn andre å google. Skov er et av dem, LP en annen. Selv det å søke i arkivene til PULS er utfordrende fordi man får opp alle vinylskiver som er anmeldt. Det var selvfølgelig jazzkompisen som først dro frem LP for å friste meg til Loaded. “Jeg har hørt det er råbra!” - jeg er ganske enkel å overtale.

Loaded: Fieh fyrverkeri

(11.06.23) Hva er likheten mellom Skov, Nubiyan Twist og Fieh? De er alle band som fyller scenen med unge og dyktige musikere, bra låter, energi og feststemning.

Loaded: Chuck Prophet er enda mer fornøyelig strømløs

(11.06.23) Chuck Prophet and the Mission Express var genialt. Vi var alle litt mer skeptiske til hvordan det ville låte akustisk. Prophet har fått seg en litt mer fancy (akustisk) gitar siden første konserten, Stephanie Finch er der med keyboard og Vicente Rodriguez spiller trommer og andre rytmeinstrumenter. Og det er litt kjedelig.