Loaded: Fieh fyrverkeri

Hva er likheten mellom Skov, Nubiyan Twist og Fieh? De er alle band som fyller scenen med unge og dyktige musikere, bra låter, energi og feststemning.

---

Fieh / Loaded, Kontraskjæret / 09.06.23

Av Siri Bjoner // 11.06.23

---

Syv av åtte er kledt i oransje. Orange is the new Black? Vokalist Sofie Tollefsbøl kommer ut på scenen i et hovedsakelig hvitt antrekk med verdens kuleste solbriller og en million frynser overalt. Scenepersonligheten hennes er kickass, hu er selvsikker og frempå og er den ubestridte frontfiguren på scenen. Hun gliser til applausen og du ser at dette er helt som forventet og man kunne kanskje tro at her er det ei som vet hvor dyktig hun er og oppfører seg deretter.

Så åpner hun munnen etter første runde med applaus dør ut og min første tanke er Prøysen som påsto at “æille har et syskenbån på Gjøvik” som burde vært “folk fra Gjøvik har en utrolig nusselig dialekt og virker veldig snille og hyggelige”. Sykepleieren (stående) rakk å si “Fyttikatta hu her er rå, vi burde hatt mange flere damer som henne, sånne som hu er de beste rollemodellene som finnes!” før jeg var halvveis i samme tanke.

Ikke minst blir jeg superimponert når en som ikke har indreøstfoldsk DNA greier uttale Skiptvet* korrekt. Da får det heller være at han ble presentert med at han hadde på seg en “ekte skjorte” (jeg lo kanskje litt ekstra høyt fordi jeg de siste par dagene har prøvd å finne motsatsen til “ekte teak”).

Innen vi har kommet til presentasjonen av den ekte skjorten (som visstnok var fra Texas, og skulle vært “ekte amerikansk skjorte”) har vi i publikum for lengst blitt sjarmert i senk av oktetten.

Det er kult med et gjennomkoreografert sceneshow. Koreografien er ikke egentlig nødvendig, for energien fra scenen er intens og vi danser med. “Det er ikke verdens mest spennende låt, men teksten er bare så kul og det svinger og da gjør det ingenting om låta er litt svak!” - og jeg er helt enig. Dog har jeg hørt på det de har sluppet det siste halvåret og det låter skikkelig bra.

Misforstå meg rett: Jeg synes det er kjempegøy med et så gjennomført sceneshow. De kler en stor scene. Det er gøy med artister som viser at de digger å stå der og vise frem det beste de kan, eller artister som tydelig har sceneskrekk og hater å stå på scena - men gjør det likevel fordi de gjør det for fansen. Eller artister som nesten sniker seg ut på scenen og hvor man ser at rosen og applausen gjør at de blomstrer mer og mer. Det tristeste som finnes er en følelsesløs konsert der de på scenen bare gjør jobben sin, verken mer eller mindre. Heldigvis er det fryktelig lenge siden jeg har hatt en sånn opplevelse!

Ser man bort fra at Fieh har tiårsjubileum neste år, er det mange likhetstrekk med Mimi Webb – unge kvinnelige vokalister som gir absolutt alt og enda mer, dom bjudar på sig själva og det er så ektefødt glede i det de gjør at man blir glad bare over å være der!

Ikke minst spiller Fieh perfekt bysommerfestivalmusikk. Jeg burde spurt om de også kunne tenkt seg å selv bestemme sjanger – jeg synes fortsatt at hummusjazz er en knallmorsom betegnelse. Du bør prøve å få sett dem live, for viktigst av alt - de er en gjeng med ufattelige dyktige musikere som bringer frem det beste i hverandre, og resultatet er bunnsolid. Dette er lagarbeid og det rocker! Popfunkbluesjazzeasylistening er kult.

Sykepleieren og pedagogen har vokst opp sammen og roper i kor der jeg sitter og skriver så blekket spruter: “Du må få med at keyboardisten har festivalens kuleste sveis!”

Og Sofie? Hun fortsetter å være verdens kuleste rollemodell. Hu skravler i vei mellom låtene og virker så trivelig og jordnær og real og kanskje Prøysen egentlig mente at alle burde ønske seg et søskenbarn fra Gjøvik?

*Skjettve

---

Del på Facebook | Del på Bluesky