Chuck Prophet: Soap And Water

Chuck Prophet er kanskje mest kjent som gitarist i det flotte countryrock-orkesteret Green On Red, som hadde en liten storhetstid på midten av 80-tallet. Da bandet ble oppløst tidlig på 90-tallet gikk Prophet egne veier, og "Soap And Water" er hans åttende studioalbum.


Stilmessig snakker vi her om en krysning av blues og voksenrock, med små innslag av country. I mine ører fungerer dette langt ifra godt. Låtene er pent oppbygget, lydbildet er krystallklart og fint, men selve melodiene er særdeles lite spennende.

At han prøver å sprite opp låtene med innslag av både elektronika og bruk av barnekor hjelper ikke nevneverdig. Det hele forblir stillestående og uengasjerende.

Albumet har fått ufortjent mange sjanser i cd-spilleren min, men albumet kjeder meg dessverre like mye hver gang. "Soap And Water" er bortkasta penger for alle andre enn blodfansen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Chuck Prophet er enda mer fornøyelig strømløs

(11.06.23) Chuck Prophet and the Mission Express var genialt. Vi var alle litt mer skeptiske til hvordan det ville låte akustisk. Prophet har fått seg en litt mer fancy (akustisk) gitar siden første konserten, Stephanie Finch er der med keyboard og Vicente Rodriguez spiller trommer og andre rytmeinstrumenter. Og det er litt kjedelig.


Loaded: Chuck Prophet spiller for menigheten

(10.06.23) Kveldens nest siste band. Inn på scena kommer Blues Brothers og lillebroren til Nick “The Preacherman” Cave. Malingen på gitaren til sistnevnte er i stor grad slitt bort og keyboardisten kommer ut i en kjole som hadde passet perfekt i en dokumentar om Laura Ingalls Wilder. Jeg er fornøyd med dagen og storkoser meg og tenker at én underlig artist gjør ingen dårlig festival.


Chuck Prophet: The Hurting Business

(18.10.99) Chuck Prophet – med DJ Rise...? Ja, og ikke nok med det: På platas beste kutt, ”Dyin’ All Young” har han med seg en nymotens hiphop-vokalist. Den gamle sjefen i Green On Red er fryktelig tilbake.


Chuck Prophet på cafe au lait

(11.10.99) - Millennium?!, fnyser Chuck Prophet. – It’s all in the Bible. Eller tror du elvene plutselig vil begynne å renne andre veien?


Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.


Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.


Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.


Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.