Chuck Prophet: Soap And Water

Chuck Prophet er kanskje mest kjent som gitarist i det flotte countryrock-orkesteret Green On Red, som hadde en liten storhetstid på midten av 80-tallet. Da bandet ble oppløst tidlig på 90-tallet gikk Prophet egne veier, og "Soap And Water" er hans åttende studioalbum.


Stilmessig snakker vi her om en krysning av blues og voksenrock, med små innslag av country. I mine ører fungerer dette langt ifra godt. Låtene er pent oppbygget, lydbildet er krystallklart og fint, men selve melodiene er særdeles lite spennende.

At han prøver å sprite opp låtene med innslag av både elektronika og bruk av barnekor hjelper ikke nevneverdig. Det hele forblir stillestående og uengasjerende.

Albumet har fått ufortjent mange sjanser i cd-spilleren min, men albumet kjeder meg dessverre like mye hver gang. "Soap And Water" er bortkasta penger for alle andre enn blodfansen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Chuck Prophet er enda mer fornøyelig strømløs

(11.06.23) Chuck Prophet and the Mission Express var genialt. Vi var alle litt mer skeptiske til hvordan det ville låte akustisk. Prophet har fått seg en litt mer fancy (akustisk) gitar siden første konserten, Stephanie Finch er der med keyboard og Vicente Rodriguez spiller trommer og andre rytmeinstrumenter. Og det er litt kjedelig.


Loaded: Chuck Prophet spiller for menigheten

(10.06.23) Kveldens nest siste band. Inn på scena kommer Blues Brothers og lillebroren til Nick “The Preacherman” Cave. Malingen på gitaren til sistnevnte er i stor grad slitt bort og keyboardisten kommer ut i en kjole som hadde passet perfekt i en dokumentar om Laura Ingalls Wilder. Jeg er fornøyd med dagen og storkoser meg og tenker at én underlig artist gjør ingen dårlig festival.


Chuck Prophet: The Hurting Business

(18.10.99) Chuck Prophet – med DJ Rise...? Ja, og ikke nok med det: På platas beste kutt, ”Dyin’ All Young” har han med seg en nymotens hiphop-vokalist. Den gamle sjefen i Green On Red er fryktelig tilbake.


Chuck Prophet på cafe au lait

(11.10.99) - Millennium?!, fnyser Chuck Prophet. – It’s all in the Bible. Eller tror du elvene plutselig vil begynne å renne andre veien?


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.