Chuck Prophet: Soap And Water

Chuck Prophet er kanskje mest kjent som gitarist i det flotte countryrock-orkesteret Green On Red, som hadde en liten storhetstid på midten av 80-tallet. Da bandet ble oppløst tidlig på 90-tallet gikk Prophet egne veier, og "Soap And Water" er hans åttende studioalbum.


Stilmessig snakker vi her om en krysning av blues og voksenrock, med små innslag av country. I mine ører fungerer dette langt ifra godt. Låtene er pent oppbygget, lydbildet er krystallklart og fint, men selve melodiene er særdeles lite spennende.

At han prøver å sprite opp låtene med innslag av både elektronika og bruk av barnekor hjelper ikke nevneverdig. Det hele forblir stillestående og uengasjerende.

Albumet har fått ufortjent mange sjanser i cd-spilleren min, men albumet kjeder meg dessverre like mye hver gang. "Soap And Water" er bortkasta penger for alle andre enn blodfansen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Loaded: Chuck Prophet er enda mer fornøyelig strømløs

(11.06.23) Chuck Prophet and the Mission Express var genialt. Vi var alle litt mer skeptiske til hvordan det ville låte akustisk. Prophet har fått seg en litt mer fancy (akustisk) gitar siden første konserten, Stephanie Finch er der med keyboard og Vicente Rodriguez spiller trommer og andre rytmeinstrumenter. Og det er litt kjedelig.


Loaded: Chuck Prophet spiller for menigheten

(10.06.23) Kveldens nest siste band. Inn på scena kommer Blues Brothers og lillebroren til Nick “The Preacherman” Cave. Malingen på gitaren til sistnevnte er i stor grad slitt bort og keyboardisten kommer ut i en kjole som hadde passet perfekt i en dokumentar om Laura Ingalls Wilder. Jeg er fornøyd med dagen og storkoser meg og tenker at én underlig artist gjør ingen dårlig festival.


Chuck Prophet: The Hurting Business

(18.10.99) Chuck Prophet – med DJ Rise...? Ja, og ikke nok med det: På platas beste kutt, ”Dyin’ All Young” har han med seg en nymotens hiphop-vokalist. Den gamle sjefen i Green On Red er fryktelig tilbake.


Chuck Prophet på cafe au lait

(11.10.99) - Millennium?!, fnyser Chuck Prophet. – It’s all in the Bible. Eller tror du elvene plutselig vil begynne å renne andre veien?


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.