Dadafon: And I Can't Stand Still

Kristin Asbjørnsen er i mine ører noe av det mest originale og allsidige blant vokalister. De som tror at Krøyt er stedet Asbjørnsen hører hjemme, og bare der, bør snarest mulig sjekke ut hva hun bedriver sammen Kvitretten - og ikke minst i bandet Dadafon. Dette er i minst like stor grad som noe annet Kristin Asbjørnsen - men helt forskjellig!


For de fleste vil nok bandnavnet Dadafon være en nyskapning, men slik burde det egentlig ikke være: Helt siden 1995 har de holdt sammen under navnet Coloured Moods, og ga blant annet i 1998 ut en meget lovende CD. Bandet har gjennom en hel masse jobber innen- og utenlands utvikla seg kraftig, sjøl om basisen på mange vis er den samme.

Utgangspunktet for hva Kristin Asbjørnsen foretar seg sammen med gitaristen Jostein Ansnes, perkusjonistene og balafonistene - en slags afrikansk tre-vibrafon, tror jeg - Martin Smidt og Carl Haakon Waadeland og saxofonisten Bjørn Ole Solberg, er en helt spesiell form for fusjon mellom diverse afrikanske tonespråk og spirituals, krydra med alt fra jazz via det som de sjøl kaller - og her er det bare å holde seg fast: Tre-tekno, balafon-bop-hop, improvisasjons-pop, sjørøverspråk, koksbøtte-rock og 1600-talls reggae!!!!!!!

For de fleste av dere regner jeg med at det kanskje dukka opp en ny kategori eller to akkurat nå, og jeg kan love at det ikke bare er på papiret det forholder seg slik.

Denne kvintetten passer virkelig ikke inn i noen som helst slags bås: Jeg tror ikke de på død og liv vil være spesielle; det faller bare helt naturlig for dem - som band. Dette er musikk, et språk og et uttrykk som har utvikla seg organisk og over tid, med solide referanser i så mange kulturer og sjangre som vel tenkelig. Når denne tilstandsrapporten så forteller oss om et band som har nådd nye personlige høyder, så er det nok en bekreftelse på hvor det unge (den var til deg Carl Haakon), norske nysgjerrige improvisasjonsmiljøet befinner seg sammenlikna med hva som helst på kloden: Helt i toppen.

De fire instrumentalistene gjør uhyre godt fra seg både som band og solister, men må likevel ha meg unnskyldt: Jeg sier bare Kristin Asbjørnsen! Det er ingen andre vokalister på denne jord som låter som henne, og hun låter heller ikke som noen andre. Hun er i besittelse av en bokstavelig talt personlig stemme, et trøkk, et språk jeg i alle fall aldri har hørt; vi snakker om innlevelse og livsbejaenhet av de meget sjeldne. Hun er eksperimentell, hun er tradisjonstro, hun er alltid søkende og nysgjerrig og kommer ut med en beskjed som vi bare lytte til.

"I Can't Stand Still"... Hvem veit hvor dette bandet vil stoppe neste gang? Og så Kristin Asbjørnsen, da! Makaløs!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sofistikert - med sofistikerte kvinner i front

(07.05.18) Fremragende kvinner i moderne, norsk musikkliv? Det vrimler av dem.


Gospelkoret HIM – Mighty in the Spirit

(02.08.09) Musikkavisa Puls går atter en gang en ny musikalsk vei, fordi nye dører trenger og (skal) åpnes, spesielt for deg – lytteren, eller leseren, om du vil. Denne gangen er det norsk gospel som står på plakaten, og hvis den sjangeren har gått deg hus forbi, frykt ikke: Denne musikkstilen har nemlig mer å by på enn “En stjerne skinner i natt” av Oslo Gospel Choir. Tolk den setningen slik du vil, jeg personlig liker den vibben også…


Kristin Asbjørnsen: The Night Shines Like The Day

(20.03.09) Årets vakreste album er nok allerede sluppet. Kristin Asbjørnsen står for den bragden.


Nymark Collective with Kristin Asbjørnsen: Bessie Smith Revisited Live In Concert

(13.02.08) Norsk sangerinne med særpreg i stemme og uttrykk, tolker tradisjonell blues sammen med svært kompetente musikere på en forbilledlig måte.


Glory, Glory, Hallelujah!

(01.03.07) (Oslo/PULS): ”Believe the hype…” All den rosen Kristin Asbjørnsen fikk i fjor med albumet ”Wayfaring Stranger - A Spiritual Songbook” med terningkast 6 i alle store aviser fortjener hun så til de grader, fordi dette er uten tvil det friskeste pustet i norsk musikk på mange, mange år. Nå kan du oppleve henne live, og alt undertegnede kan si til det er: ”Oh Lord, have mercy on me!”


Dadafon: Lost Love Chords

(31.08.05) Alle utgivelser med Kristin Asbjørnsen og Dadafon er en begivenhet. Med "Lost Love Chords" har de kommet fram til nummer fem og særpreget og viljen og evnen til stadig å åpne nye dører er fortsatt svært så tilstede. Denne utgava er kanskje den mest neddempa så langt og gir oss nok et prov på hvor bra og allsidig kollektivet Dadafon og ikke minst Kristin Asbjørnsen er.


Dadafon: Harbour

(10.03.04) Dadafon er for mange synonymt med Kristin Asbjørnsen. Den særpregede vokalisten spiller fortsatt en meget sentral rolle og Dadafon er på alle vis et egenarta band. Musikken befinner seg fortsatt i alle slags grenseland, den er fortsatt urhip og Kristin Asbjørnsen er......Kristin Asbjørnsen!


Dadafon: Visitor

(30.10.02) Med EP-en "Release Me" i sommer fikk vi mer enn et forvarsel om hva som skulle komme. Dadafon med Kristin Asbjørnsen i spiss antyda, og vel så det, at noe stort var i vente. Nå foreligger svaret: Med "Visitor" suser Dadafon inn som et band - med en unik frontfigur - inn som noe av det hippeste jeg har hørt på aldri så lenge i grenselandet pop/rock med tydelige overtoner fra både etnisk musikk og jazz.


Dadafon: Release Me

(21.06.02) Om man treffer på Kristin Asbjørnsen i Krøyt, nå oppløste Kvitretten eller i Dadafon, så er det alltid én fellesnevner til tross for at uttrykka er svært så forskjellige: Vi har med en av denne verdensdelens aller mest originale og spennende vokalister å gjøre.


Krøyt: One Heart Is Too Small

(27.09.01) Har du sans for hva David Bowie har gjort fra Tin Machine til "Hours"? Krøyt byr på den beste Bowie-låta fra denne perioden! Og den er ikke signert David Bowie! "Grown And Flown" heter mesterverket, og er faktisk techno-Bowie og hard-rock-alternativ-Bowie i den aller skjønneste forening. Noen med innflytelse må faktisk sørge for at mannen får høre dette. Om han er i det rette hjørne', ringer han Krøyt øyeblikkelig, og spør ydmykt om det ikke muligens kunne passe med en eller to eller tjue supportjobber.


Det er tid for Krøyt nå!

(26.09.01) - Elementene er klarere.
- Man ser dimensjonene tydeligere.
- Lydbildet er breiere.
- Musikken er fortsatt klar, men inneholder samtidig flere lag.
- Mer groove-basert.
- Større helhet, samtidig er kontrastene større.


Krøyt: Body Electric

(15.02.01) Her finnes ingen live-trommer, men jeg er likevel sikker på at d´herrer groovemestere Rune Arnesen og Per Lindvall ville ha vært stolte over å ha skapt de groovene live som Øyvind Brandtsegg har laga på gutterommet. Dessuten er Kristin Asbjørnsen nå kommet dit i sin utvikling som musikant, vokalist og kunstner at vi avgjort kan snakke om en formidler og original av verdensformat.


Det store Krøyt-året

(13.03.00) Krøyt har åpenbart bestemt seg for at år 2000, det er året sitt. Nylig vant de Spellemannprisen i Åpen klasse, for tida er de på Skandinavia-turné – og utpå høsten står USA på programmet.


Et møte med Krøyts frontfigur

(19.01.00) - Det dreier seg om å ta det langt ut. Veldig langt. Jeg snakker om de doble sjiktene. Tvetydigheten. Ambivalensen. Det er slikt jeg gripes av i musikk. Sier Kristin Asbjørnsen, vokalist i Krøyt. Hun synger i den eksperimentelle a capella-kvartetten Kvitretten også, men det er Krøyt som er i ferd med å ta av. Vi snakker jazz og techno-rock i den aller, aller skjønneste forening - framført ved hjelp av industriell sampling, elektronisk vibrafon, elektrisk gitar, og - i front - Kristin Asbjørnsen.


Krøyt: Low

(14.09.99) Walk – without walk... One eye wide open, one eye turned upon myself... Krøyts musikk er kontrastfylt på grensa til det fysisk vemmelige. Hjælp! Nå er det nok! liksom. Her kompromisses ikke; Krøyt krever din fulle og hele oppmerksomhet – kontinuerlig. Du vil komme til å elske deg sjøl om tar sjansen på å entre deres verden. Etter et par timer vil du skjønne at disse tre musikantene har grunn til å si det med Johan Borgen: Vi har ham nå!


Demonisk bra, Krøyt!

(14.07.99) Stemmegaffelen, et instrument Kristin Asbjørnsen benytter flittig, er vel forsåvidt funnet opp for noen år siden. Alt annet Krøyt presterer, er så moderne at det tilhører epoken morgendagen.


Praktfulle Coloured Moods

(01.07.99) Coloured Moods ble det definitive musikalske høydepunkt da Kongsberg jazzfestival tjuvstarta i går, onsdag 30. juni. De spilte på en liten klubb, og som så ofte er det på slike steder kickene kommer. Men før det rakk vi et strøkent show med Vidar Busk & His True Believers.


Kvitretten: Everything Turns

(04.05.99) Hvis du forbinder vokalensembler kun med The Manhattan Transfer eller The Real Group, bør du snarest mulig opprette en ny kategori. Kvitretten er nemlig noe helt annet, og har med sin andre CD tatt nok et nytt steg i retning... seg sjøl.


Coloured Moods: Coloured Moods

(06.01.99) Jazzbanddet "Coloured Moods", med base i Trondheim, har laget et album med basis i afrikanske toneganger, gospel og moderne improvisert musikk.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.