Gospelkoret HIM Mighty in the Spirit
Musikkavisa Puls går atter en gang en ny musikalsk vei, fordi nye dører trenger og (skal) åpnes, spesielt for deg lytteren, eller leseren, om du vil. Denne gangen er det norsk gospel som står på plakaten, og hvis den sjangeren har gått deg hus forbi, frykt ikke: Denne musikkstilen har nemlig mer å by på enn En stjerne skinner i natt av Oslo Gospel Choir. Tolk den setningen slik du vil, jeg personlig liker den vibben også
HIM står for Hearts in Motion, og de er uten tvil et frisk pust i Norges gospelmiljø, og de er nå altså ute med sin andre liveplate som er mer sterk i sjelen enn den første plata. Mest pga at de har med seg en horde av proffe musikere denne gangen. (Et 8 manns orkester + 10 strykere).
Bandet får virkelig vist sin tightness allerede på første låta, den eksplosive Come On In, skrevet av Emil Egeland Hansen og Øystein Lund Olafsen. En meget velarrangert pangåpning som får vist fram saksofonist Børge-Are Halvorsen i glitter og stas, samtidig som bassist Lars-Erik Dahle er deilig langt fram i mixen med sin nærmeste Brothers Johnson-slapping. Som åpningslåt så funker dette veldig bra, spesielt mot slutten, hvor koret vamper i vei, gospel-style. Det eneste man savner er noen solopartier fra sangerne.
Solist Ingelin Becker Dahl synger We Acknowledge You med plenty av energi smittet av fra bandet. Teksten kan kategoriseres som grunnleggende gospel preken, men det venner du deg til etterhvert. Espen Mangen på trommer leverer en in your face drumming, som sørger for at man får dansefot, eller kanskje hoppefot er det rette ordet. Melodies from heaven er en av hele fire sterke Kirk Franklin coverlåter de fremfører på denne utgivelsen, og det merkes at de virkelig elsker å fremføre disse låtene. Det finnes faktisk ikke en svak låt på hele plata.
Det må sies at undertegnede er langt ifra noe gospelekspert. For å sette det litt på spissen, så er min gospelekspertise begrenset til James Brown sin opptreden i Blues Brothers, en scene som jeg forøvrig elsker. Ikke bare pga dansingen, attituden, gleden, uhøytideligheten og rytmene, men sangen. De vanvittige sterke vokalprestasjonene av bl.a. Chaka Khan (som førstesanger i koret), og det jeg kaller for afroamerikanske piper - brystklang fra herfra til helvete (pardon my french).
Det jeg prøver å komme fram til er at på noen av låtene så mangler det litt magetrøkk og fylde oppe i toppen. Det høye registeret får frem rett og slett for mye hodeklang, men på låter som Blessing of Abraham kommer stemmene deres mer til rette, fordi de tar det ned et hakk. Mer luft skaper faktisk mer nytelse for lytteren. He´s the friend er en av mange høydepunkt, og det virker nesten som om det er en låt som er skreddersydd for vokalistene i HIM. Med en groove ulik de fleste andre låtene, blir dette et meget frisk pust i konserten.
He can handle it ga meg en liten Ole Børud-vibe faktisk, og Margrete Gaulin synger flott lead, veldig uanstrengt, men hun leverer likevel. Gitarsoloen til Hans Aaseth kommer også til sin rette , selv med sine rockeelementer. Smakfult og velbehersket er de to ordene som popper inn i hodet mitt. På Mighty in the spirit våkner blåsen skikkelig til live, hvor trompetist Marius Haltli og trombonist Even Kruse Skatrud gir alt de har. They have seen the light (side of their instruments).
Amazing Grace er jo uten tvil den mest kjente låta på plata, om ikke den mest kjente låta, ever. HIM sin versjon har fornyet seg med et lekende driv, som gir låta nytt liv, ikke minst pga egne variasjoner mot slutten. På Jesus Rose befinner koret seg igjen i rett toneleie. De klinger veldig bra sammen, og overbeviser, nok en gang, noe man også merker på publikumsreaksjonen. En annen kjent coverlåt, Curtis Mayfields People Get Ready, som er en av mine favorittlåter, avslutter konserten. Meget vakkert sunget av Robert L. Matthews.
Jeg må si at man blir virkelig i godt humør av å høre på denne liveplata, og du trenger virkelig ikke å være noe gospelfreak for å kjøpe den. Teksten er jo i overkant positiv, men de provoserer ikke, selv om jeg ikke registrerer alt som blir sunget til meg. Mye gjentakelse av beskjed her, men det er vel kanskje meningen. Dette er en plate som forøvrig bør høres med venner, slik jeg gjorde. Det skapte en sosial stemning og det smittet av seg masse smil og glede. God stemming som Bård Tufte Johansen kalte det for i Lille Lørdag, mens han tvinnet tomlene sine. Den dansen ble gjentatt flere ganger mens stereoen sto på full guffe, and it felt good...
Del på Facebook | Del på Bluesky