Krøyt: One Heart Is Too Small

Har du sans for hva David Bowie har gjort fra Tin Machine til "Hours"? Krøyt byr på den beste Bowie-låta fra denne perioden! Og den er ikke signert David Bowie! "Grown And Flown" heter mesterverket, og er faktisk techno-Bowie og hard-rock-alternativ-Bowie i den aller skjønneste forening. Noen med innflytelse må faktisk sørge for at mannen får høre dette. Om han er i det rette hjørne', ringer han Krøyt øyeblikkelig, og spør ydmykt om det ikke muligens kunne passe med en eller to eller tjue supportjobber.


For dere som av en eller annen grunn ikke er kjent med Bowies verker de siste ti-tolv åra, kan det være på sin plass å opplyse at han i denne perioden har lagd alt annet enn "pop". Krøyt har heller ikke lagd noe pop-album - og alt materialet likner på ingen måte på Bowie! Likevel er det pop.

Jeg greier ikke så lett å forlate "Grown And Flown", som jeg oppfatter som et slags "skjult" tittelkutt. Dette er det heftigste stykke musikk jeg kan huske å ha hørt på veeeeldig lenge. Det oser tung rock, tung jazz, tung techno. Jeg finner ikke ord. Her står jeg, og kan ikke annet enn å melde at dette er... fabelaktig!

Det låter kanskje for godt til å være sant, men det er helt sant: Krøyt er like flinke når de tar'n helt ned. Sjekk "Don't Cry For Me". Dette er minimalistisk pop på linje med hva King Crimson stelte med for tredve år siden. Det er forresten en veldig god referanse; King Crimson - som presterte å levere "Moonchild" og "21st Century Schizoid Man", på samme album!

Sånn er Krøyt også. Kontraster, hele tida kontraster, låtene imellom - og ikke minst i de enkelte låtene.

Forvent deg ingen fredelig reise. Jeg hadde nær sagt; tenk deg heller at du er på full fart inn i World Trade Center! Scary, indeed - men denne gangen er det bare på film! Og det ender så inderlig godt!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det er tid for Krøyt nå!

(26.09.01) - Elementene er klarere.
- Man ser dimensjonene tydeligere.
- Lydbildet er breiere.
- Musikken er fortsatt klar, men inneholder samtidig flere lag.
- Mer groove-basert.
- Større helhet, samtidig er kontrastene større.


Dadafon: And I Can't Stand Still

(26.04.01) Kristin Asbjørnsen er i mine ører noe av det mest originale og allsidige blant vokalister. De som tror at Krøyt er stedet Asbjørnsen hører hjemme, og bare der, bør snarest mulig sjekke ut hva hun bedriver sammen Kvitretten - og ikke minst i bandet Dadafon. Dette er i minst like stor grad som noe annet Kristin Asbjørnsen - men helt forskjellig!


Krøyt: Body Electric

(15.02.01) Her finnes ingen live-trommer, men jeg er likevel sikker på at d´herrer groovemestere Rune Arnesen og Per Lindvall ville ha vært stolte over å ha skapt de groovene live som Øyvind Brandtsegg har laga på gutterommet. Dessuten er Kristin Asbjørnsen nå kommet dit i sin utvikling som musikant, vokalist og kunstner at vi avgjort kan snakke om en formidler og original av verdensformat.


Det store Krøyt-året

(13.03.00) Krøyt har åpenbart bestemt seg for at år 2000, det er året sitt. Nylig vant de Spellemannprisen i Åpen klasse, for tida er de på Skandinavia-turné – og utpå høsten står USA på programmet.


Et møte med Krøyts frontfigur

(19.01.00) - Det dreier seg om å ta det langt ut. Veldig langt. Jeg snakker om de doble sjiktene. Tvetydigheten. Ambivalensen. Det er slikt jeg gripes av i musikk. Sier Kristin Asbjørnsen, vokalist i Krøyt. Hun synger i den eksperimentelle a capella-kvartetten Kvitretten også, men det er Krøyt som er i ferd med å ta av. Vi snakker jazz og techno-rock i den aller, aller skjønneste forening - framført ved hjelp av industriell sampling, elektronisk vibrafon, elektrisk gitar, og - i front - Kristin Asbjørnsen.


Krøyt: Low

(14.09.99) Walk – without walk... One eye wide open, one eye turned upon myself... Krøyts musikk er kontrastfylt på grensa til det fysisk vemmelige. Hjælp! Nå er det nok! liksom. Her kompromisses ikke; Krøyt krever din fulle og hele oppmerksomhet – kontinuerlig. Du vil komme til å elske deg sjøl om tar sjansen på å entre deres verden. Etter et par timer vil du skjønne at disse tre musikantene har grunn til å si det med Johan Borgen: Vi har ham nå!


Demonisk bra, Krøyt!

(14.07.99) Stemmegaffelen, et instrument Kristin Asbjørnsen benytter flittig, er vel forsåvidt funnet opp for noen år siden. Alt annet Krøyt presterer, er så moderne at det tilhører epoken morgendagen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.