Dadafon: Visitor
Med EP-en "Release Me" i sommer fikk vi mer enn et forvarsel om hva som skulle komme. Dadafon med Kristin Asbjørnsen i spiss antyda, og vel så det, at noe stort var i vente. Nå foreligger svaret: Med "Visitor" suser Dadafon inn som et band - med en unik frontfigur - inn som noe av det hippeste jeg har hørt på aldri så lenge i grenselandet pop/rock med tydelige overtoner fra både etnisk musikk og jazz.
Veldig mye har vært sagt og skrevet om Kristin Asbjørnsen. Det er ikke til å undres over: Her har vi nemlig med en, bokstavelig talt, unik stemme å gjøre. Uansett hvilke musikalske landskap hun beveger seg i, så setter hun sitt umiskjennelige stempel på alt hun rører ved.
De aller fleste kjenner nok Asbjørnsen best fra Krøyt. Det er på ingen måte noen overdrivelse å si at vi der har med et spennende og tildels grensesprengende band å gjøre. Dadafon tar det hele i en helt annen retning, men originaliteten står på ingen måte noe tilbake.
Den første utgava av Dadafon het Coloured Moods og hadde sterke forgreiner til afrikanske kilder. Bandet CD-debuterte i 1998 med ei besetning som besto av to perkusjonister, saksofonist og gitarist i tillegg til Asbjørnsen.
Bandet skifta navn til Dadafon og ga ut CD nummer to, "And I Can't Stand Still", i 2001. Besetninga var den samme, men den afrikanske innflytelsen var ikke like klar lenger.
I og med sommerens EP-utgivelse var saksofon-stemma erstatta av cello, og anno 2002 består Dadafon av Jostein Ansnes på gitar og vokal, Øyvind Engen på cello og vokal, Martin Smidt og Carl Haakon Waadeland på trommer og allehånde perkusjonistisk isenkram. Og så Kristin Asbjørnsen, da! I tillegg til å bringe sin særegne, ru, uttrykksfulle, sensitive, sensuelle og undrende stemme til torgs, har hun ansvaret for de aller fleste låtene - og hvilke heftige låter er det ikke snakk om. Det grooover noe vederstyggelig, uansett om det er ballader eller heftige tempolåter. Mange av dem tar bolig i skrotten umiddelbart, og har tenkt å bli der værende ei god stund.
Det sier seg mer eller mindre sjøl at dette bandet har et meget spesielt sound. Det perkussive fundamentet er noe for seg sjøl, og den akustiske - av og til også elektriske - gitaren til Ansnes og celloen til Engen skaper et lydbilde ulikt alt annet. Dessuten har de henta inn en rekke oppegående venner som uten unntak bringer musikken videre.
Tekstene har enten Asbjørnsen skrevet sjøl eller henta fra poeter som Christina Rossetti, Walt Whitman og Elizabeth Barrett Browning. Dette er tekster som tydeligvis har satt spor hos Asbjørnsen, og hun vet også hvordan hun i hvert enkelt tilfelle skal gi dem videre til oss slik at de setter nye spor.
Finnes det noen som helst form for "musikalsk rettferdighet" i verden, så kommer Dadafon og Kristin Asbjørnsen til å få et skikkelig gjennombrudd både her hjemme og langt utenfor våre egne grenser så raskt som mulig. Vi har nemlig med et band, en musikk og en vokalist å gjøre som har noe enormt med personlighet å fare med. Du verden så bra dette er!!!
PS For dere som ikke sikra dere EP-en tidligere i år: Tre av de fire låtene finnes her også.
Del på Facebook | Del på Bluesky